London
En av mine store drømmer gikk i oppfyllelse i 2018 . Jeg dro til London. Hjernen min hadde allerede dratt på ferie på forhånd, så hodet mitt fungerte ikke helt bra. Flyet ble innstilt så det holdt på å bli krise, men det gikk bra! Første hindret var sikkerhetskontrollen… Jeg gikk igjennom. Så sier mannen:» Er denne din?» Han holder opp den største redbullen som fins.
Meg:» Nei.»
Mann: »Den lå i din sekk?»
Meg :»Ja da er det jo så klart min.» Hvorfor spør du tenkte jeg.
Mann:» Ok… du kan ikke ta den med inn, så det bli kastet.» (Hulk hulk hadet energi på boks) Mens jeg tenkte:» Jævla tulling hvorfor spørre om et så åpenbart spørsmål! Jeg har da andre ting å tenke på ! Jeg prøver jo faktisk å holde følge med følget mitt. Hvem vet når jeg plutselig blir borte?«
Når jeg omsider var ferdig i sikkerhetskontrollen, begynte jeg å fundere på hvor kom den boksen fra? Den lå jo i bilen! Kjøpte jeg 2? Kan ikke huske at jeg kjøpte 2!? Tilslutt kom jeg på hva som hadde skjedd…. Jeg følte at jeg var på tur til å få lite energi… måtte ha redbull! Fant ut at jeg hadde glemt den i bilen. Mamma lurte på om jeg ikke kunne vente litt, for vi kunne snart sjekke inn. Nei jeg må ha den nå. Jeg trøsket bort til bilen… Hentet redbullen… Trøsket tilbake… la den i sekken og glemte den… Så ble den kidnappet i sikkerhetskontrollen!
Når vi var i London hadde kroppen begynt en nedgang spiral som var utenfor kontroll! Det betydde at jeg ikke hang med i det hele tatt! Først måtte vi finne ut av T- banen! Jeg tilbød meg da så klart å hjelpe, så vi sto og så på hvert vårt T-banekart. Det eneste jeg fikk ut av kartet var at det var mange farger! Jeg fikk også med meg at det går ganske mange tog fram og tilbake. Det fant jeg ikke ut av å studere kart, men å være ukonsentrert og se på alt annet utenom kart!
Jeg forstår ikke T-banen! Hver gang jeg var sikker på at nå hadde jeg forstått det, så var det feil. Vi var bestandig på tur motsatt enn det jeg trodde. En gang tenkte jeg først hvilken vei jeg trodde jeg var på, så sa jeg det motsatte, men det ble jaggu feil det også.
Reisen var egentlig ganske tung, men jeg måtte prøve å holde motet oppe. Jeg husker at vi var på en restaurant … kroppen min sank bare sammen når vi satte oss, og jeg holdt på å sovne…
Mamma:» Du kan ikke sovne her!»
Meg:» nei da.»
»Du kan ikke sovne her det ser jo ut som du er dopa!»
Meg:» Men jeg er jo ikke det,så det går bra!»
» Men de rundt vet ikke det! Du kan ikke sovne her! :»
Meg: »Nei, da jeg sover da ikke. Men kan dere være så snill å være litt stille, så jeg kan fortsette å IKKE sove til maten kommer? «
Det første alle ville se var den store klokka. Vi bodde rett i nærheten, men fant den ikke… Vi fant noen som lignet men det var liksom ikke helt rett… Etter hvert fant vi ut at det var Big Ben, men den var under oppussing. Typisk!
Når vi skulle finne klokka, så var det plutselig en helt forferdelig lyd. Det hørtes ut som et dyr som trengte hjelp. Det var en sekkepipe! Kroppen min likte det ikke det ikke litt en gang. Hadde kroppen min kunne kommunisere, så hadde den laget samme lyd tilbake. Kroppen min ville hoppe utafor brua. Men jeg syns også det var fascinerende, for jeg har aldri sett eller hørt en sekkepipe live.
Det var veldig mange fine benker i London. Jeg tror jeg testet alle. Når jeg er sliten men ikke vil innrømme det, sier jeg:» Å, se for en fin benk! Den må jeg nesten titte litt nærmere på… « Så later jeg som jeg studerer benken for så å prøvesitte den. Reisefølget mitt gikk bestandig litt videre, mens de sa:» Å så fint, nei se der da, så spennende». Mens jeg satt og sa til meg selv «ja dette var en fin benk ja. Enn at de går glipp av å sitte på en sånn fin benk»!
De så masse fine ting, mens jeg gikk og studerte benker. Det var masse fint å se på utenom benker også. En gang etter en benkepause og jeg var «fit for fight» igjen, holdt jeg på å glemme meg og løp etter en kar. Han hadde kledd seg ut som «mann i vind”. Jeg ville se hvor han skulle siden han var utkledd. Kanskje fant vi en morsom plass!
Vi fant ut at det var en del demonstrasjoner. En var Brexit, og jeg tror aldri jeg har sett så mange mennesker før! Mamma kan av og til også miste hjernen sin, så hun sa:» Å, jeg syns det er så skummelt med sånne store folkemengder under en demonstrasjon! » Jeg snudde meg i 2 sek, og mamma var borte! Plutselig ser jeg at hun står midt i demonstrasjonen og tar bilde! :» Mamma! Kom hit du står jo midt i demonstrasjon!«
Mamma:» Hæ? Gjør jeg?! «
En annen plass var det noen som drev og ropte om en canada gås! Vet ikke helt hvorfor de stiller seg attmed butikken, de skulle heller ha dratt til fabrikken, til de som faktisk har noe med klærne å gjøre… Det verste var at de bråkte nesten mer enn Brexit!
Jeg fant ut at de fleste attraksjonene som vi ville se, flyttet på seg. Du må gå på i fart, noe som kan være litt problematisk når man har en kropp som er dovendyr. Var hele tiden redd for at jeg skulle bli for sen og bomme på hele greia. Jeg trengte «oppmotningstid». Men det kan man ikke ha, for det er kødannelse som minner om en zombie film. Mitt følge dro meg ,mens de som jobbet der, dyttet meg inn, og sånn kom jeg meg på… Det var like skummelt hver gang. Det eneste som rørte på seg som jeg syns var greit, var de flate rulletrapper på flyplassen. Det var min pause- sone. Jeg kunne stå i ro ,men bevege meg forover! En helt genial oppfinnelse! Tenkte de på meg når de fant den opp!?
Hver gang jeg gjør noe som inneholder ståing og gåing, så bandasjer jeg knærne mine, for de finner som oftest ut at de skal gi opp før alt annet. Jeg var fornøyd med meg selv for at jeg tenkte forover. Vi dro til utstoppet huset…( red. Madame Tussaud).
Jeg fant en fin sofa jeg tenkte jeg skulle titte på. Turfølget mitt: » Føler du deg heldig?»
Meg:» heldig?»
»Du sitter med kjæresten din»
Meg :»Hæ?»
»Ser du ikke hvem som er utstoppet( det ble ikke sagt utstoppet, det er bare ME- hjernen min som ikke kommer på ordet) ved siden av deg?»
Meg: »Hææææ?»
“Å herregud! Det er jo Tom Hardy «
Meg:»Hvem?»
»Han du sitter og sikler etter, når du ser Taboo! Han du syns om du syns er så fin!»
Jeg titter en stund og sier: «Men han er han så tynn!? «
»Dette er en dokke!» (Det er ikke hver gang jeg skaper latter der og da, noen ganger kommer det i ettertid)
Mamma sprang rundt og skulle ha selfie med alle som var ustoppet, og holdt på å bikke ett par i samme slengen. Begynte å tenke på når vakten på flyplassen sa at mamma og jeg burde passes på, så vi ikke snudde London på hodet. Hvordan kunne han vite at det var akkurat det vi nesten gjorde?!
Vi gikk rundt og fant en «mange d» -kino. Jeg hadde hørt om 3 D, men ikke den D den kinoen var (red 4D). Den sprutet vann og luft! Vet ikke helt hva jeg syns om det… Når vi var ferdig så kjente jeg at knærne mine hadde lyst til å klage litt, men de var liksom litt forvirret. «Hva er dette?! Nå kan vi ikke gjøre så vondt! Vi er sperret inne! Er det noen som vil ta over?!»
Alle delene i kroppen min:» Nei vi er opptatt med å lage vondt. Vi prøver å lage mye vondt, men hun vil ikke høre!»
Til slutt sa ankelen: «Ok, det er vår tur nå vil lager vondt!» Og jeg fikk så vondt i ankelen som jeg aldri har hatt. Ikke en gang alle de gangene jeg har vært helt sikker på de hadde gått ut av ledd fordi ankelen ikke sprang like fort som resten av kroppen! Jeg bandasjerte ankelen og så ut som en mumie fra knærne og ned!
Fortsatte ferden og håpet på det beste! Nå skulle vi til «dungen!» (red The London Dungeon) Mamma ville ikke være med, hun skulle titte på en eller annen båt…?! Jeg ga betraktelig beskjed om at hun ikke fikk ha med seg sekk og måtte ikke se ut som en turist, for hun kom til å bli stjelt! Vi dro til «dungen». Jeg lurte litt på hva som skulle skje om det tok mye energi, for det kan dra litt energi å gå rundt og være redd! Men jeg syns det var så koselig der nede!
Det var mørkt, litt kjølig og jeg levde virkelig livet der nede! Jeg syns det var spennende for jeg lærte mye om London og alt som har skjedd. Eller var det hele England? Jaja ikke nøye, jeg syns jeg lærte mye! Det som var irriterende var alle som hylte og skreik – jeg fikk så vondt i ørene! Men til gjengjeld så tror jeg at jeg ødela opplevelsen for de, for jeg lo og hadde det kjempegøy. Jeg ble spurt om noe med en gang vi kom, som skulle være skummelt. Jeg hoppet fram og sa jaaaaaa! Glemte at de ikke var norsk i London. Etter det ble jeg ikke spurt om noe, for jeg tror de skulle ha de som var redde! Og det var akkurat det det gjorde. Men selv med alle høylytte folk så syns jeg det var kjempegodt inni der.
Jeg fikk en liten nedtur når jeg kom ut igjen!
Vi var og så på slottet… I nærheten der, var det en park med gærne ekorn! De var virkelig tam! De ville helst sitte i fanget og følge etter deg! Hadde det ikke vært for at jeg var mumie og sliten, så hadde jeg løpt der i fra! Jeg likte ikke helt at alle ekornene skulle komme å se! Skulle tro det var ekornene som var turistene! Jeg har da sett Charlie og sjokolade fabrikken! Trenger ikke oppleve det!
Vi var og skulle finne alle barene som man ser på serier og filmer. Men vi fant ut at noen hadde gjemt alle barene, for de barene vi fant… var ikke helt det samme. Jeg tror egentlig vi var i feil strøk… I en bar gikk jeg på do. Jeg skulle springe opp og si til de andre at vi måtte dra, for dette var IKKE etter hygienekravene mine og hva min kropp var vant til! Men det var for sent! Så da var det bare å drikke opp og rømme av gårde. Fant såklart den beste baren siste dagen!
Vi dro en plass og spiste verdens beste mat! Jeg har aldri smakt noe så godt! Om det var på grunn av at jeg hadde prøvd alle Londons daiquiri eller om det VAR verdens beste mat, det vet jeg ikke! Men det var blanding mellom hamburger og taco! Og jeg liker begge deler kjempegodt!
Nå husker jeg bare de «store» tingene, så de fleste restaurantene har jeg glemt. Men jeg husker en restaurant til… Bestilte meg hamburger… Ventet en stund… Kom aldri… Så jeg fant ut at jeg kunne vaske hendene i mens… Når jeg kom tilbake var maten kommet. Og akkurat når jeg skulle ta den første biten, så jeg at noen hadde prøve spist av hamburgeren min! Min første «logiske» tanke var:
»Er dette en restaurant som prøvesmaker maten de gir ut? Det vet jeg ikke helt om jeg liker… For et rart land….» Satt lenge å så på hamburgeren min.
Mamma:» Er det noe galt?”
Meg:» Jeg tror noen har prøvesmakt hamburgeren min…!»
Mamma:» Åja, det var meg… Jeg tok feil!»
Meg:» Å takk og lov! Jeg trodde dette var en rar skikk! « (ME- hjernen er ikke like flink til å tenke logisk hele tiden!)
Siste dagen husker jeg ikke så mye av! Men de vennlige sikkerhetskontrollfolka var byttet ut med:» Du! Hit, stikkkontroll! « Jeg hadde lyst til å spørre:» Åja bare meg, eller de som var foran og bak meg også?» Men jeg forstår de! Jeg så nok ikke ut som den beste versjonen av meg selv. Jeg så nok ganske herpa ut!
Etter all sikkerhetskontrollen så skulle vi finne en plass å spise på flyplassen. Det eneste som var, var en sunn restaurant med bare kaninfor. Vi lette etter en annen, men det var natt, så alt var stengt. Vi måtte snu.
På tilbaketuren bestemte anklene mine seg for å lære knærne å bli vond, selv om de var bandasjert. I tillegg fant kroppen ut at nå gidder jeg ikke mer. Så plutselig mistet jeg evnen til å gå!
ME hjernen sa:» Herregud jeg har blitt lam!»
Jeg tenkte:» Å nei! Vil jeg noen ganger kunne gå igjen! Eller vent litt… Hjerne… Jeg står… Jeg kan stå, bare ikke gå. Da er jeg ikke lam! Dust!»
ME- hjernen:» Men hvorfor skjer dette?! Enn om dette er første steg til evig lammelse!»
Jeg begynte å tenke på alle sykdommene jeg kom på som inneholder lammelser til jeg tenkte med meg selv:» Hold kjeft hjerne! Noen ganger er ikke du noe kul! Noen ganger har det vært greit at du holdt kjeft! Nå skal jeg prøve å gå! Istedenfor at du skal komme med idiotiske ting, så kan du samle ting og tang for å få føttene mine til å bevege seg!»
Dette var før jeg fikk diagnosen, så ingen visste hvorfor kroppen min gjorde som den gjorde. Så egentlig visste jeg ikke da at det var en ME -hjerne jeg hadde diskusjon med. Etter gjentatte bæringsforsøk, så sa jeg til de andre at jeg kunne vente her. Mamma og de andre hadde en telepatisk snakk. «Vi kan ikke sette henne igjen her. Hun kommer til å bli borte, hun er jo lettere å stjele enn koffert! Hvordan skal vi få henne med? Bære?”
Nei. Kroppen min fant ut at det ville den ikke. Det ble en smertestorm uten like! Igjen begynte de å lure på hva de skulle gjøre. Jeg husker ikke hvem som kom på ideen, men det som er så flott med at kreative folk er på samme plass, er at man faktisk kan finne en god løsning. Den gode løsningen var bagasjetralle og siden det var natt eller hva det nå enn var, så var det mange ledig. Det kom mange rare blikk når vi kom kjørende… Det var så klart flaut, men er noe flaut så må man prøve å gjøre det gøy. Så noen trillet meg, jeg sto og vinket og latet som jeg var prinsesse. Mamma gikk på siden og tok bilde… Bønder på flyplasstur! Jeg følte meg også litt som en prinsesse, men jeg tror folk forsto når jeg skulle gå av tralla og jeg måtte bæres. Hvordan jeg kom meg inn på flyet husker jeg ikke! Det er ingen andre som husker heller! Dette var som sagt før jeg fikk diagnosen. Eneste jeg husker er at vi lo mye på bagasjetralla.
På neste flyplass på tur hjem, fikk vi beskjed at flyet var overbooket. Om det var noen som hadde lyst å bo på hotell og vi skulle få betalt. Ingen meldte seg. Hmm skal vi være borte en natt til? Vi får dekket alt pluss penger …sååå?
Meg:» Nei,nix, nope. Jeg skal hjem. Jeg skal hjem om jeg så må sitte på føttene til jernfuggelen! Jeg var så sliten at jeg virkelig ikke brydde meg om at vi skulle få dekt masse. Jeg sov på alle flyene. Da vi endelig kom til Norge og skulle finne bilen, så blir det ropt: «Bilen er borte?!»
“Nei, nix, nope- om noen har stjelt bilen når jeg er i denne formen… Jeg kommer til å finne den stakkars Jæveln eller jævelinne og gjøre de ME- sliten og stjele bilen tilbake! Sette de av i ødemarka så det er langt å gå!» Etter litt om og men så fant vi ut at det var flere etasjer…. Ikke bare jeg som var sliten!
Da vi endelig fant bilen og satte oss inni, så tenkte jeg «enn om jeg kunne få sove litt nå. Jeg er sååå sliten»! Jeg husker ikke at vi var ute av flyplassen før jeg sovnet. Jeg sov helt til vi var framme! Jeg sov i en uke etterpå. Jeg var oppe 4 timer som var delt opp i 2 timer i døgnet. Men det var verd det. For det VAR kjempegøy i London! Mamma bruker London turen som en målestokk. For jeg var egentlig ganske frisk når jeg var London i forhold til det jeg er nå. Det var bare masse gåing og inntrykk, HELE dagen, HVER dag, som gjorde susen! Så hver gang jeg har ramlet ned og blitt sykere, så spør hun om jeg kunnet ha dratt til London nå. Formen har falt 3 ganger siden jeg sa «nei det har jeg IKKE klart».