Jævla ski 3
En ting jeg har funnet ut, er at jeg er virkelig Ikke øverst på rangstigen i skiløyper! Jeg hører hele tiden: » Løype, flytt deg!» Jeg prøver å rope tilbake:» PRØVER!» mens jeg prøver å få hjernen til å forstå at vi skal ut av sporet. Jeg blir stresset, for den som roper som en galning bak meg kommer nærmere og nærmere mens det blir ropt: »Kan ikke stoppe»! Jeg har lyst å brøle:» VIRKELIG?? KAN IKKE ELLER VIL IKKE?! Jeg kan faktisk ikke stoppe jeg heller! »(se jævla ski 1.) Ski og skistaver “spøler” rundt i sporet, som jeg prøver desperat å komme meg ut av!
Det som er typisk, er at når jeg endelig har kommet meg ut, så har den andre personen gitt opp og dratt ut av løypa selv og vi nesten kræsjer på grunn av det! Ellers så sklir de forbi meg og hoffer eller ser stygt på meg. Jeg har lyst til å rope: »Men om du virkelig er så sprek og du virkelig liker å trene så mye at du trenger hele skistadion og alle løypene, hvorfor går du ikke løypa der jeg var døden nær for noen år siden?! Til opplysning så er dette en ganske lett løype« (se jævla ski 2)! Men det er litt vanskelig,når man har en kropp som ikke takler å være aktiv og snakke samtidig. Er man veldig sliten av en aktivitet,så er det ikke sånn at man skravler rundt.
Jeg prøver forskjellige pusteteknikker for å forske på hva som kan fungere best å få meg opp bakken fortest mulig. Problemet er at jeg er så sliten og det blir så mye pust, at jeg hører ikke at det kommer noen andre. Skvetter himmelhøyt hver gang jeg plutselig hører enda en peselyd. Enda verre om det er en hund!
En gang ble jeg virkelig satt på prøve. Jeg pusta og pusta, hoffa litt og sto på alle fire, og fikk ikke med meg at noen kom bak meg. Det ble flaut, men tenkte jaja, ser ikke ham noe mer. Litt senere klappet jeg sammen midt i en bakke og det hørtes ut som lungene skulle komme opp. Plutselig kom det en på siden av meg, men ikke nok med det – det var den samme personen som gikk forbi meg for en stund siden. Men dobbelt ikke nok med det: Det var en gammel mann…som hadde tatt meg igjen to ganger…sprek ungdom!
Det hører jo ofte med at noen ganger så kaster jeg opp etterpå. Det er virkelig ikke lov å presse kroppen til oppkastnivå når man har ME. For det er et tegn på at man har gått langt over streken. Jeg går så fort jeg kan for å ikke være til bry for de som trenger løype. Men en ting skal jeg ha: Når jeg ligger eller sitter og kaster opp alt av innvoller så har jeg aldri tenkt: «Aldri igjen». Jeg tenker bestandig: »Lurer på om det blir bedre neste gang» eller «så bra det var bra gli, ellers hadde det nok vært verre».