Bestem dere!
En dag dreiv jeg og googlet meg bort. Nesten som at man går seg bort, bare at man gjør det på nett istedet for ute. Jeg husker ikke hva jeg begynte å goolge, men jeg havnet på årelating… Ikke spør hvordan… Det er som å gå seg bort i skogen og plutselig kommer du til en butikk. Du vet ikke hvordan den eller du havnet der…
Jeg begynte å lure på om årelating kanskje kunne være en ME-kur. Noen sier at det kan være en helsefordel å gi blod. Ikke at det er bevist eller motbevist at det er fordeler og gi blod. Men det er jo en form for årelating, samtidig som du kan redde liv. Ja det skal jeg gjøre! Begynte å google om hvordan man kunne donere blod og hvem.
“Ingen som føler seg syke, kan donere blod” Altså en fin måte å si: “de med ME får ikke donere blod” Jeg googlet det… Det er en teori at de med ME får det via et virus som kan smitte gjennom blod, som ble AVKREFTET på en annen side på google. Såååååååå…. Men det er ikke utelukkende at jeg kan donere organer, det blir vurdert ved hvert enkelt tilfelle…
Det var noen som sa at det er jo bra at det er strengt da… Åja- absolutt er det det. Men det er litt rart at siden ME er en tullesykdom og du bare er lat og negativ at du ikke kan donere blod… Jeg visste ikke at uvilje og latskap kunne smittes over via blod
For er det en ting folk med ME er, så er det forvirra! “Det er virus” “Nei det ikke virus” “jo da, man kan få ME av helt vanlig virus” “nei, de er bare psykisk syke” ” Det er bare du som er negativ”. Jeg vet at jeg har vært og er helt ekstremt forvirret. I følge noen er ikke ME noe problem. Du styrer selv om du blir frisk eller ikke.
Andre plasser så blir det framstilt som at man nesten er dødsyk. Det gjør det vanskelig å tilpasse seg. For om du treffer noen som syns det bare er tull, så vil jeg prøve å bevise at det ikke er tull. Jeg er faktisk syk! Når jeg treffer noen som mener jeg er alvorlig syk og på grensen til å være terminal, så prøver jeg å overbevise de om at nei da, jeg er livet! Jeg kommer ikke til å dø! ikke grav meg ned enda, jeg er i live!
Jeg trodde en stund selv at det ikke var alvorlig. Helt til jeg kom på en side som sa:” Det er på tide at de med ME får vite at de faktisk er alvorlig syke.” Noe som høres sprøtt ut. Man vet da vell selv om man er syk eller ikke… Men en ting er hvordan man føler seg og en annen ting er hvordan samfunnet og de som skal hjelpe deg, er ovenfor deg. Når man får høre hele tiden at ME ikke finnes og ikke er en sykdom, at du er lat, så tar man fram all energien man har for å prøve å være frisk. Helt til man har brukt opp all energien og tilslutt knekker sammen å må KRYPE til senga.
Man ligger der å kanskje ikke får puste skikkelig for at man er så utmattet, og det eneste man kan tenke på er, hvor frisk kan jeg egentlig være i denne tilstanden? Jeg føler meg på ingen måte frisk! Men om F.A.N mener at jeg er frisk, så er det vell det jeg er da… Så hadde det ikke vært en idè å bestemme seg? Er det en psykisk eller fysisk sykdom? For som sagt: Jeg trodde ikke at negativitet og latskap ble overført via blodet…