Old days
En nattmorgen i 2021, våknet jeg opp med en ekstrem angst. Jeg fikk angst for jeg var bare noen få timer unna at jeg måtte på jobb. Hvordan skulle jeg klare det? Jeg var så utslitt at jeg hadde ingenting på jobb gjøre. Men skulle jeg virkelig ringe og si at jeg ikke kom? Det er så flaut å ringe hele tiden og være syk fra jobb! Eller skulle jeg dra på jobb. Men stakkars de som skulle jobbe med meg, når jeg ikke en gang gikk på halv maskin. Da burde jeg egentlig si at jeg er syk, så de kan finne noen som går på hel maskin!
Jeg sovnet igjen og våknet som et spørsmål tegn.» Houston we have a problem…» ( alle rom filmene som finnes?)
Hvorfor våknet jeg plutselig full av angst? For det var ikke arbeidsprøvingsjobb jeg skulle til, det var den jobben jeg hadde mens jeg ble syk… Den har jeg jo ikke vært på på 5 år! Så… Hvorfor fikk jeg det for meg at jeg fortsatt jobbet der? Jeg hadde de problemene i starten. De var sånn at jeg kunne våkne og tenke: «Å nei, det er jobb snart, hvordan skal jeg klare det?» For så å tenke, flaks at det er lørdag i dag!
Når jeg da våknet skikkelig ble jeg litt forvirret om hva hjernen min egentlig holdt på med… For det første jobbet jeg i turnus når jeg jobbet, så lørdag var ikke en typisk fridag. For det andre så er det ikke lørdag, det er onsdag!
Men det forklarer ikke at jeg 5 år etter skal få angst fordi jeg tror at jeg må på jobb. Er så glad jeg ikke ringte for å si jeg var syk! Jobben: »Ehh ja vi vet at du er syk, du har vært borte i 5 år, du jobber ikke her lenger».
Noen ganger må man gi slipp på fortiden før man kan ønske fremtiden velkommen. Så jeg begynte å tenke om det var en typisk ting jeg holdt fast i.
Jeg fant ut at jeg hang fast på treningsstudioet jeg var på. Det er ikke vits at jeg betaler for en ting jeg ikke bruker. Og at jeg tviholder på treningssenter er dumt og et lite stressmoment for jeg må jo trene om jeg skal ha treningskort, men hvordan skal jeg klare det? Jeg har beholdt det så lenge, for enn om jeg blir bra i morgen?
Men jeg måtte si til meg selv at om det skulle skje, så kunne jeg bare ordne meg en gjestetime. Eller så kunne jeg jo bare bli medlem igjen. Jeg leste meg opp på hvordan jeg skulle si opp… Skriftlig oppsigelse og medlemskort må innleveres.
Ok… tenkte jeg. Det hadde vært lettere å ringe eller skrevet mail, men jeg skal da gjøre det på den rette måten og gi skriftlig beskjed.
Jeg hadde skrevet ferdig oppsigelsen og tenkte:» Men hvor i f… er kortet?» Jeg lette og lette og lette etter det sabla kortet. Jeg husket jeg la det på en lur plass, men hvor var den lure plassen?! Til slutt fant jeg det. Ikke spør hvor, for det har jeg glemt!
Jeg tenkte jeg skulle levere det når jeg skulle gjøre noe annet. Kanskje på en butikkdag? Jeg fant ut at jeg gjør det før jeg drar til fysio. Hadde en uke oppmotningstid . Og la det til i avkryssings lista mi. Da dagen kom var jeg så klart sliten, og hadde lyst til å gjøre det en annen dag. Men jeg sa til meg selv:» Tull og tøv, jeg gjør det i dag!» Jeg dro meg selv ut døra.
Det første hinderet var at det ikke var noen parkeringsplass! Skulle jeg bare parkere hos fysio og gå derfra til treningssenteret? Nei da kom jeg til å komme ferdig utslitt til behandlingen. Etter å ha speidet en stund, presset jeg meg inn på en parkering mellom 2 biler. Tenkte med meg selv om jeg skulle skrive lapper om skade på bilene rundt da, eller om jeg skulle vente. Jeg kom meg i mellom bilene men jeg var ikke sikker på om jeg kunne komme meg ut. Fant ut at jeg tar en ting om gangen, så først treningssenteret… Jeg slepte meg opp trappene (“Er det ikke heis? Hvorfor tar du ikke den?” For jeg er fra landet og stoler ikke på jernbokser som drar opp og ned med magi).
Mens jeg prøvde å se sprekeste mulig ut, gikk jeg fram til kassen og sa «HEI!» Hva faen tenkte jeg. Hvorfor roper jeg?! «Jeg vil si opp», sa jeg med den laveste stemmen jeg har. Hva skjer med stemmen min i dag?!
«Her er oppsigelsen og her er kortet.» Jippi jeg gjorde det! Jeg var så fornøyd med meg selv – enn at jeg var så produktiv. 2 ting på en og samme dag!
Resepsjonen sier :»Åja, men du må skrive mail, og kortet ditt trenger jeg ikke. Hehe »
Meg :» Ehhh åja…» koblet ut litt…
Resepsjonen «Vil du ha mail adressen?»
Meg:» Ja takk…» mens jeg tenkte:» Rolig ikke si noe. Ikke si hvor lenge du har motet deg opp, at å klatre i trappene var som å dra på en fjelltopp, og jeg holdt på å dø, når jeg skulle opp trappa…. at jeg brukte energi på noe skikkelig meningsløst, dette er faktisk energi jeg aldri får tilbake. At dette kommer til å gå utover behandling i dag. At når jeg kommer ut, kommer jeg nok til å ta med meg diverse biler når jeg skal rygge. Hvorfor står det liksom noe helt annet på deres side? Jeg orket ikke å spørre. Jeg slepte meg heller ned trappa igjen, og enda prøvde jeg på å se sprek ut.
Kom til bilen og tenkte: Helvete, jeg kommer meg ikke ut her! Hørte det var en bil som startet opp , og tenkte at det var sikker nabobilen – jeg kan komme meg ut! Satte meg i bilen og ventet…ventet og ventet… Jeg begynte å nistirre inn i bilene som sto på siden for å se om hvilken bil det var! Fant ingen mennesker i noen av bilene! Måtte til slutt bare rygge… Og da kommer det en bil ryggende. Var det noen som hadde samme taktikk som meg? Men det var dessverre en bil i mellom, så det ble ikke lettere for noen av oss. Men med alt dette styret så oppdaget jeg at jeg faktisk kom meg ut uten å kjøre i de andre bilene!
Jeg fortsatte til fysio og skreiv oppsigelse på mail. Jeg tenkte at dette var jo veldig unødvendig, at jeg måtte skrive mail istedenfor når jeg var der med en oppsigelseslapp! Og alt dette styret for at jeg våknet med litt angst! Jaja det blir ikke mer styr enn det man lager selv!