Sinna? Ja!
Siden jeg har utkjempet en del kamper, har jeg også vært en del sint og frustrert, (se skole). Så jeg lærte meg forskjellige ting jeg kunne gjøre om jeg var frustrert: Løpe av sted så fort som jeg klarte, løpe i TUNGE bakker, klatre i trær( når jeg var mindre), dra på trening , kjøre bil. Det er ikke noe terapi som er bedre enn å kjøre bil og høre på høy musikk!
Men… nå har kroppen funnet ut at det jeg før gjorde… Kan vi ikke gjøre nå! Så jeg måtte finne nye måter å slippe ut frustrasjon, og med årene så har det virkelig opparbeidet seg mye frustrasjon! Som oftest når jeg kommer i situasjoner der jeg virkelig har lyst til å gi folk en overhaling og regnskur de aldri har sett – såå svimer jeg nesten av… Grunnen til at jeg ikke svimer av, er at jeg prøve å stoppe meg selv og få ned adrenalinet.
Jeg sa en gang til noen at F.A.N burde være glad for at jeg er syk! Eller så hadde de fløyet ut av vinduet for lenge siden! Jeg hadde ikke kastet de ut! Så klart vil jeg ikke kaste folk ut av vinduene! Jeg er ikke sååå slem… Nei, de hadde hoppet ut selv for å slippe unna min vrede og orkan!
Det som skjer når jeg er på tur til å ta av… er at kroppen produserer alt for mye adrenalin. Kroppen min tåler bare små doser, så jeg må konsentrere meg om å ikke svime av… Jeg sitter der rødsprengt i hele kroppen, og fordi jeg holder på å svime av får jeg ikke sagt det jeg burde ha sagt… Hodet klarer heller ikke å samle ordene såpass at de blir til forståelige setninger…
Så begynner jeg å gråte. Jeg prøver å ikke gjøre det, noe som fører til at jeg går fra å være rødsprengt til lilla… Så om du ser jeg blir lilla – be til Gud om at jeg ikke blir akutt frisk… for da kommer alt jeg har hatt lyst til å si disse årene ut… Så avsluttes det hele med en hodepine som kjennes ut som migrene, men hodet er virkelig på tur til å avskytes som en rakett…
Det er såå mye jeg vil si, men som jeg ikke får sagt. Jeg har så mye sinne og frustrasjon innestengt at jeg snart koker over.. Det var noen som sa at du har nok svelget en del kameler… Ja… Kanskje det er derfor jeg ikke har matlyst… jeg har magen full av kameler, og er egentlig mett! Når man ikke har noen måte å få ut frustrasjon på, så blir man på en måte fanget i sin egen kropp.
Men hva gjør jeg nå? Når jeg har vært i en del situasjoner der jeg ble lilla og utskytningsklar… Jeg drar hjem. Om jeg ikke er hjemme. så tramper jeg rett på gjesterommet…. som nå er omgjort til hobbyrom…. Setter meg… på gulvet…nesten under…klesstativet…og begynner å…. MALE! «Pass deg jeg har en malekost, og er ikke redd for å bruke den!»
Så der sitter jeg på gulvet omgitt av plastikk, nesten under et klesstativ og maler…
Kan jeg male? Nei det er virkelig ikke en egenskap jeg har! Men jeg fant en malingsteknikk jeg kunne klare… Jeg maler noe som heter pouring . Det innebærer at du gjør malingen veldig flytende også heller du det på et lerret. Så kan du vri det i forskjellige retninger, så blir det forskjellige mønster. Man vet aldri hvordan det blir! Det er nesten som små alver som kommer og maler bildet ferdig når du har lagt det til tørk…
Eneste jeg bommer på er fargekombinasjoner, for det kan jeg heller ikke! Jeg tror at ett lerret var forbannet… Alt jeg malte på det lerretet, ble bare tull… uansett hvor mye jeg prøvde… En gang så hadde jeg ikke nok maling, så jeg satt og vridde på det i alle rettinger for at malingen skulle spre seg mest mulig… når malingen sluttet å spre seg, så jeg på det å tenke… hmmm jeg har sett noe lignende før. Det ligner på noe…men hva?…
Plutselig så var det en liten hjernecelle som utbrøt :» Herregud det ser ut som korset til en av verdens slemmeste menn! »Hva skal jeg liksom gjøre nå?! Bør jeg brenne det!? Er det noe «ritualer» man må gjøre?! Om man f.eks mister et flagg i bakken, så må du gjøre forskjellige « ritualer»- Et ødelagt flagg skal brennes eller splittes opp sånn at fargene skilles…du kan ikke kaste et helt flagg i søpla, da må du ødelegge det først, så det bare blir tøybiter.
Såå… er det noen sånne regler for et forbannet lerret med «Voldemortkors»? Jeg gjorde det jeg kunne akkurat da…. Og det var å male over…fortest mulig! Jeg ville jo ikke bli assosiert med en av verdens ondeste menn! Jeg hadde jo egentlig ikke noe å tape… jeg ville jo bli kvitt det fortest mulig, så jeg klasket på forskjellige «reste» farger- og fikk noen morsomme fargekombinasjoner som ga meg inspirasjon til andre lerret. … da tror jeg at jeg brøt forbannelsen.
Så når jeg sitter under klesstativet omringet av plast…kommer det folk innom og spør om hva F.A.N har gjort nå?. Nå har jeg begynt med litt avanserte malinger, der jeg virkelig må tenke hvilken farge som skal være hvor, så jeg blir enda mer distrahert. Det er også noe terapeutisk å sitte der å få til forskjellige mønstre og bokstavelig se at malingen tørker.