Familie
Alle i min familie har gangenhumor (galgenhumor). Ingen slipper unna! Det er ikke nøye om du er syk eller frisk. Men er du syk så blir det jo artigere, så vi har egentlig hatt det ganske morsomt alle disse årene. (Latter er den beste medisinen)
Jeg har en bror som er veldig seriøs (det er det alle tror) og flink. Så når jeg sitter og stokker om på bokstaver og ord, glemmer å si hva jeg skulle si i en setning, så sitter han der og prøver å være seriøs lytter. Men jeg vet hvor han kommer fra, og jeg vet at han har enten ramlet ut eller kommer snart til å gjøre det. Så jeg sitter og ser hvor lenge han holder ut.
Den neste broren min er ikke like flink til å holde maska, så han sitter der og er nesten blå før han detter ut i latter, samtidig som han prøver så godt han kan å pakke latteren tilbake der den kom fra. Men hvem klarer å holde seg seriøs når man ser noen slite så mye med å ikke le!
Pappa trenger ikke å høre alle ordene for å forstå – perfekt for meg som kan miste mange ord på tur ut.! Som f.eks « Åsså sprang ho dit, mens han datt i elva, å dæ vart fullt kaos åsså kom jægern å bynt å spring, e du ,mæ?”
Pappa: «Ja» meg: “og når man trudd alt va over, så våkna han igjen!» Bla bla bla bla. Folk sitter der og ser rart på oss – hva er det dere prater om? Pappa: «Hun prater om en film hun har sett, den hørtes bra ut. Tror jeg skal se den.»
Mamma har kryssordhjerne, så når jeg kommer glad og fornøyd og forteller at jeg har spist med mine gamle arbeidskolleger. Og de sa jeg var en SKIKKELIG gledesdreper…. Så sier mamma: «Gledesspreder?» Ja, hva sa jeg?» «Du sa gledesdreper, det blir noe annet». Hun kan også «regne” seg til det mest sannsynlige ordet jeg er ute etter.
Alle i min famile er utrolig tålmodig og snille , så der klarer jeg å holde en ganske normal samtale, selv om jeg er sliten. Pga alle egenskapene de har.
Er det et ord som ingen klarer å gjette så begynner gjettelek og mimelek. Egentlig ganske gøy.
Jeg har fantastiske venner. Den ene sitter og svarer på de samme spørsmålene om ord jeg glemte som jeg spurte om for 3 sekunder siden. Når jeg en sjelden gang har energi til å treffe dem fysisk, er vi ofte ute for å spise. Men da har jeg ikke energien så lenge før hjernen slår seg av. En annen av vennene venter på at jeg kommer ut av «rottereiret” ( det gjør egentlig alle). Når hun har ringt i flere uker og ikke fått svar så bruker hun å si «herregud du ha vøre lenge i rottereiret ditt, e du på tur ut no!? Så dæ hær har skjedd i verden siden sist…»
En ting de alle har til felles er at de viser en helt enorm omsorg som man egentlig ikke kan kreve av noen. Jeg kan være meg selv og ikke bli stresset over at jeg må si alt i rett rekkefølge. Er det rart så ler de, og det skaper en trygghet hos meg. Jeg vil ikke bli behandlet annerledes og at ting skal være så trist « bare” for at jeg er syk. Det er godt å le og se det som blir gøy i en tragisk situasjon. Tusen takk til alle sammen. Jeg hadde ikke klart det uten dere!