Apekatten Linda
Så lenge jeg kan huske har jeg blitt kalt apekatt… Dels fordi jeg har tynne, laaaange armer. Jeg ble bestandig bedt om å få tak i ting som var høyt opp – ikke for at jeg var så høy, men for at apearmene mine fikk tak i alt! Jeg elsket også bananer! En annen del var at jeg var så glad i å klatre i trær. Jeg brukte å klatre så høyt jeg kunne, for å finne ut hvor mye høydeskrekk jeg kunne få.
Alle trær måtte testes. Noen uhell ble det… En gang skulle jeg hoppe NED fra et tre, hang hetta seg fast, så der hang jeg og dingla.. Flaks skal man ha, og jeg lekte med venner som var så smart! Hun løftet meg opp, så jeg fikk puste! Hun løftet meg, jeg prøvde å få hetta av pinnen, men hun klarte ikke å løfte meg høyt nok, så jeg kom meg aldri av. Hvordan det ble oppdaget husker jeg ikke, men jeg ble tydeligvis løftet av. Det er litt gøy… Om noen sier gå og heng deg, så sier jeg :» Nei er du gal!? Er du klar over hvor vondt det er?!» Så kommer de rare øynene etterpå!
En annen gang så skulle jeg hoppe OPP i et tre.. Men greina knakk, og skar seg inn i foten min…(jo det går fint an. Når folk spør, og jeg sier jeg skar meg på et tre, så blir jeg ikke trodd) Jeg gikk inn til mamma og sa jeg hadde fått et skrubbsår og måtte ha plaster.. Øynene til mamma ramlet nesten ut… Det ble 5 sting og noen strips… For å gjøre det litt eklere- når mamma sprang rundt med linjal og telefon til lege, så satt jeg og studerte såret (så nysgjerrig! Alt måtte studeres), og lurte på hva alt det hvite i såret var… Det var beinet… Jeg tok også en del mageplask på gresset, for jeg ramlet ned fra treet. Det var egentlig mageplaskene som var vondest.
Men etter henging, skjæring og masse mageplask, så fant jeg ut hvilke greiner som var trygge og hvilke som var utrygge. Jeg kunne ta på en grein og finne ut om den var trygg. Jeg kjente når toppen av treet var på tur til å svikte, og når jeg ikke kunne klatre lenger opp.
Ironisk nok, så likte jeg ikke min egen art(aper). Jeg syns de var skumle og uberegnelige (!) Den eneste grønnsaken jeg spiste, var de små grønne trærne (brokkoli) – det var for at jeg ikke ville at de små apekattene som bodde der ( i følge pappa) skulle hoppe ut av treet. Jeg ville ikke ha små apekatter springende rundt på bordet, (tenk så vanskelig det kom til å bli å fange de!) Så jeg tok en for laget, og spiste så mange trær jeg kunne…. Jeg stusset litt over at jeg ikke så apekatten i trærne, men jeg kunne ikke ta sjansen!
Etter all den erfaringen med feiling og prøving, så har jeg speilet det ellers rundt i livet. Bestandig har jeg prøvd, noen gang feilet, så prøvd på en annen måte. Kanskje fått det til, kanskje ikke. Om det var noe jeg ikke klarte, så tok jeg det som oftest ikke tungt, for JEG visste at jeg hadde prøvd – prøvd alt jeg kunne, prøvd alle mulige ting. Noen ganger går det bare ikke, og det var greit. Men etter at jeg ble syk, så er det ikke nøye hvor godt du kjenner din egen kropp, dine begrensninger, du vet hvor grenser går. Du kan si til forskjellige systemer at det går ikke, jeg har ikke det dere krever, men da er du negativ. Selv om du allerede har prøvd alle mulige muligheter, og sier det, så vil du ikke nå fram. For det kan jo hende at om man er positiv nok, så kan du også fly. (Hvis det hadde vært mulig, hadde jeg nok lært å fly for lengst etter alle turer ned fra trærne). Jeg tror det er på tide at systemene faktisk får med seg og ser på hva hvert enkelt menneske har prøvd å klarer! Man kan nemlig ikke kreve noe av noen, som de ikke har.