Deprimert?
Som så mange andre historier begynner også denne med F.A.N…
Helt siden jeg tok en mentaltest som viste at jeg var LIKE under normalskalaen, så mente F.A.N at jeg var tungt deprimert.
Jeg prøvde å forklare at det er forskjell på en depresjon og en reaksjon, men det var som å snakke til en vegg…eller jeg tror faktisk at til og med veggen hadde innsett det jeg sa til slutt. Hvert møte ble det tatt opp hvor deprimert jeg var. Jeg nektet…( man vil gjerne at man skal få hjelp til rett diagnose, har ikke energi til å bli kvitt fullt av diagnoser jeg ikke har. Derfor nektet jeg).
De prøvde å sende meg tilbake til psykiatrien, der fikk jeg beskjed om at det ikke var noe de kunne gjøre! Jeg hadde ingen depresjon eller andre psykiske sykdommer. Jeg hadde ingen problemer å fikse opp i. Det som var et problem (PTSD), er nå ferdig behandlet og borte.
Men til og med når psykiatritjenesten sa at jeg var frisk, mente fortsatt F.A.N at jeg var deprimert. F.A.N tok det faktisk så langt at de sa:» Du er ikke god i hodet, du burde bli innlagt”. Ehh… alt er relativt… jeg tok det som at det var feil ord som ble brukt, og tenkte ikke så mye på det, men HELDIGVIS var det noen som overhørte samtalen, og ble sinna. Og takk og lov for at jeg hadde vitner, for senere ble det sagt det var bare en påstand…
Jeg hadde begynt i en arbeidsutprøving som kroppen min på en måte tålte (på en måte. Det var som å kjøre bil, på ett sekskantet dekk, det var humpete og bråkete, men det gikk). De jeg jobbet sammen med var virkelig noen engler og tok meg seriøst. Om kroppen min fant ut at i dag vil jeg ikke, så var det aldri sure miner. Det var hele tiden: «Den er grei vi møtes når du er bedre, ta deg tid”.
Jeg følte egentlig at den jobben jeg gjorde, kanskje ikke var den viktigste, men det snudde de på. En gang når jeg satt der sa sjefen: »Du vet at du lager historie nå?
Meg: «Historie?»
«Ja, det er ingen som har gjort det du gjør her, så du lager historie».
På en rar måte, så følte jeg meg viktigere for jeg lagde faktisk historie! Hver gang de hadde pause MÅTTE jeg bli med. Jeg var litt sånn: «Nei da, jeg er her i bare 3 timer, så jeg trenger ikke pause». «Jo det gjør du, du skal egentlig ta pause hver time når du holder på med dataen. Og her tar vi alle pauser SAMMEN.»
Det var så godt å føle tilhørighet, og faktisk lage historie… Men… F.A.N var ikke fornøyd. Siden jeg klarte å jobbe 2 dager, så klarte jeg sikkert å gå 3. Jeg måtte jobbe en dag ekstra, som egentlig bare var 3 timer ekstra. Alt raste sammen, fortere enn et korthus i orkan! Kroppen knakk helt sammen, og jeg klarte ikke å hente meg inn igjen.
Jeg hadde ikke noe mer i mitt liv jeg kunne fjerne. Alt var skrapt inn til beinet, og jeg hadde begynt å gnage på beinet. Etter 6- 9 måneder, innså jeg at den smellen jeg fikk der, var varig. Jeg regner med det, siden det er 2 år siden (Nå 5) og jeg enda ikke har kommet meg opp igjen (men håp skal man ha….)
Etter den smellen mistet jeg muligheten til å ha en liten jobb. Jeg kunne heller ikke være hos den gode aktøren som jeg trivdes så mye i og som hadde hjulpet meg så mye. De var til for å få folk i jobb, og det var uaktuelt nå, så syk jeg hadde blitt!
Hadde møte med den gode aktøren, F.A.N og lege. F.A.N sa så fint de kunne: «Nå må du innse at du er syk (se F.A.N’s gullkorn) – du burde bli uføretrygdet.» Noe jeg nektet. Helt til de kom med: «Du har lettere for å bli friskere eller FRISK om du gjør det, da slipper du stresset fra oss» ( å ja, dere så faktisk hvordan dere holder på!) Jeg forberedte meg på å bli uføretrygdet i en alder JEG virkelig helst ville slippe det.
Etter noen måneder spurte jeg hva skjer nå? F.A.N :«Nei du kan ikke uføretrygde deg, du er ikke ferdig utprøvd, men du kan sende med litt om hvordan hverdagen din er».
Jeg eksploderer i sinne og skreiv masse om hvordan min hverdag var etter deres herjing. Når jeg var ferdig fant jeg ut at det er bare plass til ca noe med 900 ord! Fant også ut at når du har vært på F.A.N- siden lenge nok, sååå blir du utlogget. Og når du blir utlogget, så er det ingen garanti på at kommer deg inn igjen, og det var akkurat det som skjedde!
Jeg fikk heldigvis kopiert alt før jeg fant ut at jeg var utlogget og ikke kom meg inn igjen! Jeg skreiv alt de hadde sagt og gjort til meg, og hvilken ELENDIG jobb de gjorde. Jeg fikk da til svar. «Oi det var mye og masse påstander» (Å ja, dere tar ikke en gang ansvar for all dritten dere sier og gjør til folk!? Men jeg har vitner!) Noe jeg også sa.. Jeg var så stresset at jeg fikk ikke sove, jeg fikk ikke til å spise, levde på cola og saltsild i en uke.
Jeg kjente at arbeidsplanen ble mindre og mindre viktig. Hva var vitsen med å ha den krigen? Hybelkaninene formerte seg fortere enn jeg klarte å utrydde dem (typisk kaniner), jeg kom på mindre og mindre jeg var glad for. Den dårlige DAGEN jeg hadde av og til, forandret seg til dårlige DAGER. Det ble mer og mer svart i min verden.
Jeg tenkte stopp en halv; her er det en forandring. (Depresjonsfellen fungerer! Jeg er så smart!) Jeg måtte ta på meg forskerhatten, og begynne å finne ut hva som var problemet. Problemet er F.A.N. Er det nå F.A.N skal få rett? Har årevis med tvangsdepresjon nå gitt resultater? Er jeg blitt som den de ville at jeg skulle være? Hell noooo. Den gleden skal de ikke få! Hvordan ordner jeg dette problemet? Uansett hva jeg gjorde, så vil jeg være avhengig av F.A.N og måtte fortsette å vasse i deres drit.
Men av og til sender universet det man virkelig trenger til akkurat passe tidspunkt… Siden jeg var i et veikryss fikk jeg brev både fra F.A.N sentralt, og fra F.A.N lokalt. F.A.N lokalt kom med masse PÅSTANDER ( de lærte meg et nytt ord) om at jeg var sikret økonomisk, noe F.A.N SENTRALT AVKREFTET. Så jeg spurte F.A.N lokalt om hva jeg skulle gjøre? F.A.N lokalt begynte å oppføre seg som at jeg var et stort og vanskelig problem, men jeg ville jo gjerne vite om jeg hadde råd til mat neste måned også, så jeg fortsatte å spørre «hva skal jeg gjøre»?
Tilslutt var det noen som sa at det hørtes ikke ut som at F.A.N lokalt hadde fått med seg hva F.A.N sentralt hadde sagt. Jeg startet et veddemål om F.A.N hadde gått glipp av en ting eller 2. Jeg var på lag med F.A.N, for det er deres jobb å få med seg ALLE vedtak… Jeg tapte veddemålet…..
De visste faktisk ikke hva F.A.N sentralt hadde sagt. Da startet jeg veddemål om hvor lang tid det tok før de fant ut hva jeg snakket om. Jeg prøvde å hjelpe F.A.N lokalt (jeg ville vinne). Jeg stilte spørsmål som «Det vedtaket jeg har fått fra F.A.N sentralt, er det bare tull?» «Tull hva mener du med tull?!» fikk jeg tilbake.
Så jeg satt og kastet bensin på bålet – F.A.N ble mer og mer irritert!! Jeg fikk ikke sove for jeg gledet meg sånn til neste dag! Det var som å få en ny vits, som ingen hadde hørt om hver dag! Jeg satt og lo så kraftig for meg selv at jeg nesten ramlet ut av sofaen en gang, tisset nesten på meg flere ganger. Hadde ikke tid til å gå på do når jeg sto opp. Jeg ville finne ut hvilken vits jeg fikk i dag! Jeg hadde det så gøy! Da skjønte jeg at jeg faktisk hadde klart å snu det som var så svart.
Er det så lett?
Nei, jeg hadde ikke en depresjon. Jeg var nok begynt på den stien, men jeg klarte å snu det før det fikk utviklet seg. Det er derfor man må lære seg å snakke om ting, være åpen om at psykiske problemer faktisk finnes selv om at et kanskje ikke vises. Det er viktig å skaffe seg hjelp tidligst mulig. Man venter ikke i flere år med å dra til legen om man får et åpent beinbrudd i foten, så hvorfor skal man gjøre det, om man har psykiske sykdommer?
Hvor lang tid tok det før F.A.N faktisk fikk med seg hva jeg mente? Litt usikker men i hvertfall over en uke, etter jeg hadde startet alle veddemålene! Jeg ble tilslutt lei, det er måte hvor mye bensin man orker å bruke. Jeg hadde også allerede tapt 2 veddemål på rad – takket være at jeg stolte på F.A.N. Jeg va også helt utslitt i magemusklene! JEG skreiv til slutt det vedtaket jeg fikk av F.A.N SENTRAL DEN OG DEN DATOEN ER DET BARE TULL? Og da fant de ut hva jeg mente – de hadde ikke fått med seg det brevet. Gratulerer! Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg spurte om det samme.