Hva var det jeg skulle?
«Hva var det jeg skulle» er det mest stilte spørsmålet mitt… Før jeg fikk vite hva som feilet meg, så syns jeg det var skummelt at jeg glemte så fort. Jeg var også veldig flink til å skjule det. Jeg skjulte det for at de rundt meg ikke skulle bli enda reddere. Jeg sa omtrent aldri (om jeg ikke var 100 prosent sikker på at jeg husket det) hva jeg skulle, om det var hente seg mat, drikke, legge seg , osv. Jeg ville ikke at de skulle se at jeg sto forvirret i et rom. Og forvirret var jeg! Omtrent HVER GANG jeg reiste meg opp, så hadde jeg glemt hva jeg skulle, så jeg gikk rundt i huset, for å se hvor det var jeg skulle.
Tok en tur innom do…tok en tur innom kjøleskapet, noen ganger ned til bilen.. Det ble ofte kommentert at jeg var så urolig. Det var for at jeg glemte det jeg skulle gjøre når jeg sto opp. Husket det når jeg satt, og glemte det når jeg reiste meg. Og sånn fortsatte det. Jeg lærte meg teknikker på mest logiske ting i hvert er rom. Er jeg sulten? Nei. Tørst? Nei. Å herregud, jeg må på do! Hvorfor venter jeg bestandig så lenge, at jeg nesten tisser på meg!? Å herregud, er dette dagen jeg ikke kommer tidsnok dit? Så prøver man å løpe så fort man kan med beina i kryss og hender klar i tilfelle jeg må samle opp tiss i fart!
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stått og sett inn i oppvaskmaskinen og selv lurt på hvorfor jeg glor i en oppvaskmaskin! Helt til jeg kom på at jeg egentlig skulle i fryseren. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har kastet matrester i oppvaskmaskin og nesten kastet bestikk i søpla! Det er det området i huset jeg gjør mest feil! Hvorfor? Alt står på rekke… kjøleskapet med fryser, oppvaskmaskin og søppelskap..
Det er alt for mye i ett og samme område. Og alt har noe med mat å gjøre.. før mat og etter mat… Det er noe som er litt likt, men samtidig veldig forskjellig, og det er da jeg gjør feil. Etter jeg fikk diagnosen så fikk jeg forklaring på hvorfor jeg oppførte meg så rart, og jeg slapp å skjule det… Alle trodde jo jeg gjorde det med vilje…hvorfor jeg PLUTSELIG ikke husket hva jeg skulle gjøre etter jeg fikk diagnosen… Så jeg sa:» Nei, det har vært sånn leeenge, jeg har bare ikke sagt noe. Surprise!»
Det at de fikk vite det, gjorde min hverdag lettere noen ganger… Når jeg står forvirret i et rom, så spør alle, hva skulle du? Noen ganger finner vi det ut sammen, noen ganger finner jeg det ut selv. Og andre ganger er de rundt i kjempe godt humør…så de står:» Hva skulle du?» HVA SKULLE DU!? DU MÅ FORTE DEG Å FINNE UT HVA DU SKULLE!» Og kanskje flere samtidig »ÆÆÆÆÆ JEG VET IKKE HVA JEG SKULLE!!!». Sånn er det å ha en familie som er oppfostret på gangenhumor (galgenhumor) Latter er den beste medisinen og jeg liker det, men ikke rart jeg glemmer at jeg må på do…