F.A.N’S mange ansikter – i hvert fall 2
F.A.N (Forskjellige aktører rundt i Norge) har en helt utrolig egenskap, de skifter personlighet etter hvem som er i rommet. Ett eksempel var når F.A.N sa jeg ikke var god i hodet, og når vi hadde et møte med legen noen år etterpå, så sa de at jeg måtte innse at jeg var syk. Det var nok bare en grunn for at de var så forståelsesfull, og det var nok for at legen satt der. Ikke glem når F.A.N sa at ME var en motesykdom og prøvde å nekte på det etterpå…. Mer om den saken senere.
Mamma lurte i starten på hvorfor jeg bestandig drøyde med å ringe til F.A.N. Helt til hun hørte på en samtale. I løpet av samtalen tok hun over fordi jeg holdt på å gi opp. Da ble det plutselig en helt annen tone – mot meg var de arrogant og lite profesjonell, mot henne var de SÅ høflige. Etter den samtalen sa aldri mamma «Du må gjøre», det var bestandig «Vi må ringe»… Hun begynte også å bli med på møter, for da holdte F.A.N seg mer profesjonelle. Det er sykt, at man ha med seg noen for at du skal bli tatt på alvor!
Når man blir møtt av en F.A.N ansatt, og de kommer det med det største gliset man aldri har sett før. Det eneste jeg klarer å tenke er hjelp!
Jeg har nemlig klovnefobi… Dels pga at når jeg så klovner på sirkus, så var det noen som kastet kake på de rundt og det syns jeg ikke var så pent gjort… En annen grunn er at man ser ikke humøret til klovnen, enten så smiler den konstant eller å har den sur munn. Så man vet aldri hva en klovn føler. Jeg leste en plass at de som hadde klovnefobi var veldig sensitiv på unaturlige fjes – det er det man reagerer på.
Når man har klovnefobi så reagerer man fordi det er et unaturlig smil… Akkurat sånn som når en F.A.N ansatt smiler det bredeste smilet du har sett. Det smilet de viser, er ikke et naturlig smil. Jeg har mest lyst til løpe ut der fra! I mine øyne ser ut som en killerclown.
Å gå inn på et F.A.N kontor er det samme som å gå på et skrekk sirkus. Man ser de ansatte smiler så bredt, helst med leppestift smurt rundt i ansiktet. Faktisk er det sant. En gang jeg lå på sofaen og sov og de andre så på TV. Der var det en dame fra F.A.N med leppestift smurt rundt munnen. Akkurat da våknet jeg – «dæ e jo det e sei – de gjær sånt!» Så sovnet jeg igjen. Man forventer egentlig at de står med kjøttøksa bak ryggen mens de sier velkommen hit!
Jeg lærte meg til slutt å ta noen med meg på møtene. Problemet er når de ringer og det ikke er noen til stede. Det er da de kommer med spydighetene sine.
Jeg sa en gang på et møte at hvis det ikke hadde ikke vært for de, så hadde jeg kunne hatt en jobb.
«Å, er du sikker på det”. Neste gang jeg hadde et møte med samme person, var mamma med- Da sa jeg det en gang til, og fikk til svar:»Ja, jeg skjønner det er vanskelig å være på F.A.N”
Men det er en F.A.N ansatt som jeg respekterer veldig i dag, for den ansatte var like frekk og vanskelig med både meg og mamma. Som oftest slår de om når de prater med andre.
Dette var en nepe som du hører er lei av jobben sin! Dette var en diskusjon om hvor sykepengene ble av og at jeg ikke fikk det jeg hadde jobbet for… Samtalen gikk sånn: Meg: »Jeg har klagd for å få det jeg faktisk har krav på, men det er jo ingen som kan svare meg på noen ting».
F.A.N: «Nei jeg vet ikke, jeg må regne litt.»
Meg: »Asså, jeg er ikke noe mattegeni jeg heller, men jeg vet jo at så å så mange tusen ikke blir 7 tusen i måneden.”
F.A.N :«Nei det vet da jeg også, men jeg må regne så jeg ringer opp”
Meg:« NÅR?» (se rare sammentreff)
F.A.N: «Vet ikke”
Meg:« Tror du at du ringer tilbake i dag, i morgen eller neste måned!»( grunnen til at det var så viktig for meg å vite ser du i rare sammentreff)
F.A.N: «Hva sa duuu?»
Først tenkte jeg, ikke prøv å belære meg.. ingen har klart det før, så du kommer til kort. Men så tenkte jeg: «Å. så synd i henne da, for hun hører dårlig.» Så jeg brølte tilbake: «I DAG I MORGEN ELLER NESTE MÅNED?!»
F.A.N: «Vet ikke». Jeg lærte meg en teknikk, der jeg brølte, gråt og snakket på en og samme gang – det er multitasking det!
Etter en stund, så måtte jeg jo ringe igjen, men da hadde jeg mamma på siden av. Så jeg forklarte saken på nytt, og fant til slutt ut at det var samme nepe! Og var like hjelpsom som sist! Jeg ble så sur at jeg slo meg av og sendte telefonen til mamma. Hva som egentlig ble sagt er jeg litt usikker på.. Men det var noe som dette :«Ja hun har fått brev om at hun har krav på så og så mye, når får hun det.?»
F.A.N: «Vet ikke”
Mamma: »Når hun får det hun har krav på hva blir det sånn ca i måneden”
F.A.N: «Det kan jeg ikke si for det kommer an på om det er helligdager eller ikke, det er dagsats”
Mamma:« Ok.. men om det er en helt vanlig måned uten helligdager? «
F.A.N :« Det kan jeg ikke si for det er dagsats.»
Mamma: «Ok. Hvor mange ganger blir det utbetalt?”
F.A.N: «En gang i måneden”
Mamma: «Ok, men hvor mye får hun i måneden ?»
F.A.N:« Det kan jeg ikke si for det er DAGSATS!»
DA KOBLET JEG HELT UT. Jeg satt der og tenkte at når jeg jobbet, så var det times betaling, men jeg fikk ikke betalt hver time, jeg fikk månedslønn.
Grunnen til at vi måtte vite hva jeg skulle få, var for at jeg hadde brukt sparepengene mine, og snart var « konkurs”. Men det var ingen hjelp å få noen plasser, ingen som kunne si noe.
Om jeg tror det er lett å være F.A.N- ansatt? Nei det tror jeg ikke, MEN de legger opp til det selv! Når de aldri er samme person! Jeg leste om noen som trengte engangsstønad og begynte søknaden med kjære F.A.N. Det ble avslått for man begynner visst ikke en søknad med kjære! Der hadde de en gylden mulighet for at de kunne få hjelpe noen som var høflig, men det avslo de pga «kjære».
Da jeg klagde på uføreavslag ( som F.AN sa jeg burde bli), så fikk jeg avslag med et skriv som sa at det var ingen tvil om at jeg hadde helseutfordringer, men jeg hadde ikke utført noe behandling.
Behandlingen er trening, kognitiv terapi og rehabilitering… Trening gjør deg verre, hvis ikke hadde jeg bodd på trening. Kognitive terapi fungerer om du ikke har godtatt at du er syk. Rehabilitering kommer jeg også til å bli verre av, og det er for at JEG skal mestre sykdommen… Jeg mestrer sykdommen. Det er F.A.N jeg ikke mestrer! Det er ingen kurs om hvordan man mestrer F.A.N! Det står over alt – IKKE send en som ikke har fått kontroll på sykdommen til behandling. Jeg har nesten fått kontroll opp til flere ganger, men F.AN kommer bestandig i veien: »Ja vi kan hjelpe deg, nei beklager, nå kan vi hjelpe deg nei dessverre, « sånn har det vært i 5 år. Jeg ramler fortsatt ned og har virkelig ikke kontroll på sykdommen lenger.
Det jeg lurere på er, hører de det ikke selv? Forstår de ikke at antageligvis så har den som tar over hørt hva som hadde blitt sagt først. Og at det høres så dumt ut når de skifter om uten videre. Og om man ikke har på høyttaler, så hører man dem for det.
Jeg hadde ikke høyttaler når det ble sagt at jeg ikke var god i hodet. De prater litt høyt i ny og ne, så sidemannen hørte det . (Heldigvis, for det ble benektet av F.A.N selv etterpå).
Den oppførselen de har, er det kanskje det de gjør for å kunne fortsette. For hvor mange ganger har du ikke hørt en som er på F.A.N som bare sier negative ting? Og hvor mange ganger har du hørt en som ikke er på F.A.N, men kanskje ringt for noen andre si at «nei, det kan jo ikke være så galt å være der, de er jo så hyggelig!
Det er noen som sier at de som er under F.A.N sikkert bare er bortskjemte – man kan jo ikke bare gi de penger, det må man jo forstå. Jeg har selv fått høre at jeg burde være glad for at man bor i Norge og får hjelp!
Hvilken hjelp? Fra dag en har de sagt at jeg må gjøre ting eller så blir stønaden borte. Fra dag en har de stresset meg opp. Ja jeg har fått utbetaling, men vegen dit var tung, og enda står jeg på samme plass som for 5 år siden. Så hvilken hjelp? Hadde ikke jeg fått et innfall noen år før jeg ble syk, om at jeg skulle spare til hus, så hadde jeg ikke hatt noen sparepenger jeg kunne bruke de 10 månedene det tok før F.A.N fant ut hva jeg skulle ha og det var sykepenger ikke AAP eller uføre!
Når jeg var i Tyrkia (kommer senere), siste dagen gikk vi bare rundt og så på ting, som vi ikke hadde rukket.. Vi dro på en kai og noen spurte om vi ville komme i båten. Vi sa nei vi skal hjem i dag. «Hvor kommer dere fra?” Vi: »Norge». Båt mann: «Da trenger dere ikke å dra hjem, dere får jo kastet penger etter dere…»
Hadde jeg visst da hva jeg vet i dag… Så hadde jeg dyttet han utafor kaia og sagt: »Trenger du hjelp? Hmm det ser ikke ut som at du trenger så…å, du holder på å drukne ja…du kan du fortelle litt om hverdagen din …å såpass ja.. her var det mye…jeg tror du tenker for mye negativt. Du burde se det positive i det… sier du at det liksom bare er negative ting med å drukne?! Er du litt deprimert kanskje? Jeg tror du er depressiv! Jeg skal sende inn en søknad så få vi se hva sentrale F.A.N sentralt sier… Jeg har nemlig null makt! Men jeg tror det er bedre for oss begge at du bare drukner litt. Det blir billigere for staten, også slipper du å bruke så mye energi på å flyte rundt, også får jeg litt ro fra all klagingen og negativitet din.. Men jeg lover at om søknaden går igjennom så skal jeg hjelpe deg… Hvor lenge? 8- 9 måneder behandlingstid …hva du skal gjøre i mellomtiden? Tenkt positivt så kommer du deg nok opp… Hva skjer om behandling ikke godkjennes? Nei vet ikke… vi kan jo teste ut flyteegenskapene dine i mellom tiden. Om du svømmer ei mil dit og tilbake kan jeg nok hjelpe deg! Å, dessverre så fulgte jeg ikke med, så du må gjøre det på nytt! Så sender jeg søknaden på nytt. Kanskje kan jeg hjelpe deg, kanskje ikke. Vær positiv imens du»
AKKURAT SÅNN FØLES TRYGGE NORGE! Det må skje en forandring, for folk blir syke av å være på F.A.N. Man blir ikke tatt seriøst og om man prøver å si fra til noen om den behandlingen du får, så er det i ingen som tror deg, – for de er jo så hyggelige. Ja de er som sagt ikke så verst når du har noen med deg. Det som skremmer meg er at F.A.N har med redde, syke mennesker som har fått livet snudd på hodet. Noen sa en gang til meg: «Av ALT som kunne ha knekt deg, så er det F.A.N som knuser deg. De som SKAL HJELPE DEG……..”