Kjært barn… har…mange…diagnoser…
Siden hjernen min i ny og ne drar på ferie, så kan jeg gå glipp av ett poeng eller to. Jeg leste igjennom det jeg hadde skrevet og så at det så litt dumt ut at jeg sier at psykiske sykdommer ikke er flaut, og så går jeg selv og nekter på hver og en diagnose jeg fikk… Men her er forklaringen..
Den første diagnosen jeg fikk var at jeg var bipolar… Jeg satt på en smerteklinikk i 5-6-7 timer…er ikke helt sikker på hvor lenge. Det var i hvert fall lenge, og det kostet masse energi. Jeg var innom lege, fysioterapeut og en psykolog, sosionom eller noe, husker ikke helt hva det var.
På slutten av dagen, så skulle jeg få vite hva som feilet meg! Jeg hadde enda ikke gitt opp håpet, så jeg var glad når dagen var over og jeg skulle få vite det! Legen kom inn med det største smilet noen sinne og jeg lyste opp og tenkte når er marerittet over! Er jeg heldig så er det bare noe medisin jeg trenger for å bli frisk!
Legen satt seg i stolen. Stemningen var sånn at det hadde passet fint med trommevirvel! Legen smilte og sa:» Du er bipolar!»
Meg: »Nei”
Lege:» Jo!»
Meg:» Nei”
Legen: “Jo, du skjønner ikke. Vi har funnet ut hva som feiler deg! Du er bipolar!» Fortsatt med et bredt smil…
Meg: »Nei»! Jeg klarte ikke si noe annet enn nei!
Legen: »Ok. Kan du gi meg grunner til hvorfor du IKKE er bipolar? «
(GUDSKJELOV! Trodde legen aldri skulle spørre. Jeg ville jo egentlig si noe annet enn nei!).
Venninna mi sa til meg en gang… «Hver historie har 3 sider». Jeg utbrøt: «Hva!? Jeg har bare hørt om 2, hva er den tredje?!”
«Den ene parten, den andre parten og det som egentlig skjedde, siden alle oppfatter ting forskjellig».
Jeg kan så klart bare si MIN side… Og i mitt hode, var det dette som skjedde:
…For de som har sett Ace Ventura… Der han trekker inn masse luft…og spyr ut ord…sånn er min versjon…
Jeg trakk luft og spydde ut fullt av ord, mens jeg satt der og tenkte: » Hmmm jeg kan faktisk veldig mye om bipolardiagnosen, hvor har jeg lært alt dette?! Og folk sa jeg ikke fulgte med på skolen…» I mens så jeg at legen satte seg lenger og lenger bak i stolen og smilet forsvant… Og jeg tenkte:» Hva!? Mener du at jeg som «bare” er helsefagarbeider KNUSER en lege…? Det skal ikke jeg klare…»
Til slutt sa legen : »Nei, da vet jeg ikke hva som feiler deg!»
Meg: » Nei det tror ikke jeg heller! Hadet”
Jeg gikk ut med blandete følelser. På den ene siden var jeg skuffet som… ja, hva var jeg skuffet som? Veit ikke. Kanskje en stor skuff! På den andre siden var jeg glad, for jeg var visst veldig smart! Who knew? Ikke jeg!
Etter noen måneder ble jeg sendt tilbake… ( fram og tilbake er like langt). Denne gangen gikk det litt fortere siden jeg nesten nettopp hadde vært der… Og det var det var det samme på nytt, lege, fysioterapeut og en psykolog eller sosionom eller noe. På slutten sa jeg at jeg tror det er en autoimmun sykdom.. «Hvorfor»? Fordi jeg blir bedre av allergimedisin…
Det var noe jeg sa til alle instanser, for jeg trodde og følte at det var en stor bit av dette mareritt- puslespillet. Noen instanser sa, ja det går da an at har du en slags betennelse i kroppen. Noen nevnte også at de med ME kunne bli litt bedre av allergimedisin. De fleste leger sa” aldri hørt om, tror det er en tilfeldighet, MEN hvem vet”.
At en lege sier det, er gull verdt! Legen gir deg sin erfaring og sin læring, men legen innrømmer også at den ikke vet alt, noe som er veldig bra. En lege som bestandig tror at de har rett er ikke nødvendigvis så gøy å krangle med og er ikke nødvendigvis den smarteste legen…
En smart lege vet at de ikke vet alt. En lege som er «allvitende» trenger jo ikke å lære flere ting…
På den første turen til smerteklinikken sa jeg at allergimedisin fungerer. Jeg fikk da til svar:» NEI det går IKKE DU har feil!» Andre gangen jeg kom og sa det, fikk jeg til svar: »Ja, nyeste forskning viser jo det at…» Jeg vet ikke hvilket blikk jeg lagde, men det var tydeligvis et blikk som gjorde at legen gjerne ville forklare seg selv:» Legevitenskapen utvikler seg mer og mer hver dag»
Jeg husker ikke hva jeg sa, men jeg tenkte :» Det er sant at legevitenskapen utvikler seg, men det er ikke 20 år siden jeg var her sist! Det er noen måneder, og dette beviser at dere er ikke interessert i MINE erfaringer av MIN kropp. Dere er mer interessert i deres egne tanker!»
Husk at jeg har spurt hver instans om det med allergimedisin, de var de eneste som sa nei! DU har feil! Der forsvant også min tillit… De kunne ha sagt «forresten det du sa sist… det hadde du rett i…» eller noe sånt. Men det gjorde de ikke. Fikk beskjed om at de skulle ringe meg opp senere med diagnose. NÅR?!!!! ( Se rare sammentreff)
Da jeg ble ringt spurte de hvordan JEG syns det gikk. Jeg sa at det virket som de fulgte bedre med denne gangen og at jeg kanskje ble litt mer hørt…(FEIL!) « Ja… vi har egentlig ikke kommet fram til ….. …. Det samme som sist så det er ikke så mye nytt, uten om at vi tror det er psykosomatisk». Hadde de sagt DET først hadde jeg trodd de, men siden de sa så feil diagnose og i tillegg det med allergimedisin, så hadde jeg ikke tillit til de lengre.
Jeg måtte bestemme meg fort om jeg ville gå for behandling eller ikke. Jeg spurte om jeg kunne ta behandling nå og komme tilbake om det viste seg at de hadde feil? «Nei, dette er et engangstilbud og kommer du nå, får du ikke tilbudet flere ganger. Og takker du ja og kommer hit, blir all utredning stoppet.» Og en ting til som jeg ikke husker. Tenkte at da burde det virkelig telle og være rett diagnose jeg kommer dit for!
Jeg sa jeg ville bli utredet mer, men hva kunne jeg gjøre i mellomtiden hvis det var psykosomatisk? «Du må gjøre det du allerede gjør». Heldigvis for den legen så var jeg forkjølet og ikke i form, så det eneste jeg sa var « HVA!?» Her hadde jeg tydeligvis begynt å »helbrede» meg selv. Jeg hadde tydeligvis på EGET initiativ begynt å gå den stien jeg burde gå…uten at noen andre enn meg selv hadde sagt hva jeg skulle gjøre…. Og enda hørte de ikke på hva jeg sa. Enda var det jeg som hadde FEIL! «Are you stupid or something?» ( Den lille jenta i Forest gump)
Google kan være din beste venn eller din verste fiende.. Når man er syk og googler, så kommer det masse opp… Men om man tenker at selv om jeg har ett symptom så betyr ikke det at jeg har sykdommen, så kommer man ganske langt…
Og det var det jeg ble så sjokket over. Jeg hadde ett symptom på bipolar lidelse… Før jeg ble kronisk syk, hadde jeg perioder der jeg følte meg som meg selv, og perioder der jeg var veldig sliten. Tok jeg det med ro når jeg var sliten kom jeg fortere opp til meg selv. Det tok de som at jeg var bipolar… Det er ett symptom, men det var bare ett. .. Jeg tror det var kroppens måte å si «vær forsiktig nå, jeg er syk»! Det var også noen som sa at de kunne sikkert gå i den fella siden jeg var så energisk (jeg var veldig energisk før). MEN JEG VAR STABILT ENERGISK! Sier jeg at man ikke skal stole på legen sin? Så absolutt IKKE, leger redder millioner av mennesker, men det er viktig at man kommer til en flink lege! Hva hadde skjedd om jeg var en person som så vidt vet hva tomler er? Hva hadde skjedd om jeg ikke hadde jobbet med psykiatri i helse og kunne komme med begrunnelser for hvorfor det jeg sa, var rett? Det er skummelt å tenke på!
Så …var det F.A.N… De sa jo at jeg var deprimert pga en mental test jeg tok da jeg var hos den gode aktøren. Her skåret jeg like under normalen. F.A.N tolket det som at jeg var dypt deprimert. De som tok testen sa at det nesten måtte være såpass, ellers – Testen viste en reaksjon, ikke en depresjon. Det er forskjell på en DEPRESJON og EN REAKSJON. En annen grunn til at F.A.N mente at jeg var deprimert var for at jeg var ikke så energisk, glad og livlig som jeg var før…. Hmmmm… lurer på hvorfor… KANSKJE FOR JEG ER SYK! Det KOSTER MASSE ENERGI å gå rundt og være blid, energisk og livlig. Det var energi jeg ikke lengere hadde. En viktig ting er at før var før, nå er nå.
Om du rister en champagne flaske popper korken og lar den stå en uke, så vil denne også miste «energi” eller bobler… Jeg spurte de en gang hvorfor de hele tiden sa at jeg var deprimert og ikke hørte på hva jeg sa! .»Fordi jeg har vært borti mange som har nektet på at de var deprimert, og så har de kommet noen år senere og sagt at jeg hadde rett”. HODEPINE! De sa også:» Du har jo opplevd en del ting som gjør at det er jo nesten sånn at du burde ha en psykisk diagnose…» «Men jeg har jo PTSD! Er ikke det nok?! Hvor mange diagnoser trenger jeg får at dere skal bli fornøyd?!» Hvorfor skulle jeg være åpen om PTSD, men ikke depresjon? Det er jo «finere» å være deprimert…
Den største feilen du kan gjøre er å sammenligne mennesker. Jeg har selv gjort den feilen, for det er veldig lett å gjøre. Du kan ta tidligere erfaringer, men du kan ikke sammenligne! Hvorfor?! Alle er forskjellige! Det er en nybegynnerfeil å sammenligne og si at dette er akkurat som det samme som sist! Du kan ha fellesnevnere, du kan ha vært borti en sak før, du kan ha symptomene du har sett, men aldri sammenligne et menneske med et annet. Alle er forskjellige! Spesielt med en psykisk sykdom, så må man skreddersy behandlingen etter hvert enkelt av personens behov!
Innimellom alt dette var det en lege som var redd for at det var psykiske smerter og det var jeg også.. VI ble ENIGE om at jeg skulle bli sendt til psykiatrien og bli kartlagt der. Da jeg dro dit ble jeg kartlagt for det meste av psykiske sykdommer, DERIBLANT BIPOLAR LIDELSE og DEPRESJON… Jeg hadde ingen av de, MEN jeg hadde PTSD. Det var også en av grunnene til at jeg nektet når F.A.N begynte.. Jeg hadde faktisk blitt kartlagt av PSYKIATRIEN. Forskjellen på psykiatrien og den mental testen var at testen gjorde jeg hjemme på dataen. I psykiatrien ble det ansikt til ansikt. Svarte jeg ja på noe der, ble jeg spurt om hvorfor. For å finne ut om det var et symptom, misforståelse eller en annen grunn.
Etter at jeg ble ferdig på psykiatrien sa de at det var ikke psykiske smerter jeg hadde, noe jeg også sa til smerteklinikken. Men de sa at ” Det er ikke noe psykiatrien kan si”. Ok… hvem kan si det om det er psykiske smerter når ikke psykiatrien ikke kan det?! Jeg lurer faktisk!
Noen uker etter at jeg hadde avslått tilbudet på smerteklinikken for andre gang, fikk jeg brev i posten av psykiatrien der det sto at det jeg hadde ikke var psykiske smerter! Jeg hadde blitt behandlet for det som var og hadde ingenting der å gjøre! Hvorfor fikk jeg brev av de? For F.A.N mente FORTSATT at jeg ikke var god i hodet og at jeg var tungt deprimert. Nok en gang. Hvorfor skulle jeg innrømme at jeg hadde PTSD, men ikke en depresjon?! Tenk litt…! Når de endelig sluttet med tvangsdepresjon, så begynte de å PÅSTÅ at jeg fortsatt hadde PTSD. (KE DU MEIN?! HAR DU MØSTÆ DÆ LILLE DU HAR MELLOM ØRAN?! Er det mulig! HØR PÅ HVA JEG SIER! Jeg vet godt selv om jeg har eller ikke. Blir dere aldri fornøyd!)
Så…hvem skulle jeg høre på? Smerteklinikken der jeg var psykosomatisk og eller bipolar. F.A.N som sa jeg var deprimert. Psykiatrien som sa det som var et problem nå er borte (jeg var ferdig behandlet forPTSD) og det er ikke psykiske smerter… og jeg var ikke deprimert.
Ikke glem at inni der igjen sa fastlegene at det måtte være ei nerve i klem.. Hvem skulle jeg tro på?! Jeg hadde mer enn nok diagnoser å velge i…snakk om å være privilegert … Jeg hadde mange ganger lyst til å bare ta en diagnose bare for å slippe alt av mas, spesielt når jeg snakket med smerteklinikken og nesten måtte bestemme meg i samme samtale… Jeg hadde selv tenkt at det kunne være psykiske smerter.
Jeg fant ut at jeg måtte jo ta den diagnosen jeg faktisk hadde! Jeg måtte ta den harde, lange og vanskelig vegen for å finne hva som faktisk feilte meg. Jeg kunne ikke gi opp nå… Så jeg stolte på psykiatrien at det ikke var psykiske smerter (eller depresjon) og fortsatte søken i min sykdom…
Kort sagt så måtte jeg stole på MEG SELV!