Kognitiv svikt 2
Det som er viktig når man ikke har en fulltidshjerne, men en hjerne som drar på ferie titt og ofte, er at man kjenner huset sitt… og at ting ikke flytter på seg…
Vi flytta…
Plutselig visste jeg ikke en gang hvor lysbryteren var! Det tok en stund å lære seg og enda plages jeg litt… Det jeg plages mest med er lyset i gangen…
Jeg skulle slå på lyset i yttergangen… Jeg trykte og trykte, men det kom ingen lys! Er pæra gåen? Måtte åpne ytterdøra så jeg fikk litt lys og kunne se. Da fant jeg ut at det var 2 lysbrytere der … Den jeg hadde stått og trykt på var utelyset… Jeg håper så inderlig at naboene ikke så på… Det hadde vært dumt! Jeg fortsatte å skru på eller av utelyset hver gang jeg skulle trykke på lyset i gangen. Helst flere ganger, for enn om det faktisk var pæra som var gått. Så utelyset står på, på de rareste tidspunkt mens det var sol og fint vær ute… og helst av når det er mørkt ute. For hver gang utelyset er på, så betyr det at jeg hadde prøvd slå på lyset i gangen … Om naboene står og ser på, så må de tro at jeg har tvangstanker!
En gang når det var så varmt… Jeg satt og så på takvifta, men jeg fant ikke bryteren. Jeg hadde trykt på, hver bryter jeg fant! Mamma ringte tilfeldig…
Meg:» Jeg koker så jævlig at jeg er snart dør, men jeg finner ikke bryteren til takvifta»
Mamma: «Hvorfor følger du ikke ledninga?»
Meg:» Lurt, det skal jeg gjøre!» Følge ledning, følge ledning…. Jeg fulgte ledningen en stund til jeg sa «Nei, det er ingen ledning å følge!»
Mamma:» Nei, da er det sikkert en innebygd ledning…»
Så jeg satt og kokte og prøvde alle bryterne en gang til… og enda flere ganger
Når samboeren kom hjem satt jeg i sofaen og var utslitt av varme!
S: »Hvorfor skrudde du ikke på vifta?»
Meg: »Ja, hvordan gjør du det? Jeg finner ikke ledning, jeg finner ikke kontakten, jeg finner ikke bryteren! Hvor er bryteren?!»
S:» Ser du de trådene som henger fra vifta? Du drar i de…»
Meg: “Hva?!”
Når vi flytta så begynte jeg å gå inn i dører, dørkarmer og skap, for ting hadde jo naturligvis blitt annerledes. Å finne noe var helt umulig. For hvem vet hvor tingene jeg skal ha er! En gang når jeg lette etter noe, skulle jeg åpne et skap… Jeg bøyer meg ned når jeg skulle åpne det. Glemte at jeg nå hadde langskap så når jeg satte meg ned for åpne døra der nede, så kom hele skapdøra og krasjet i panna mi. Jeg fikk da altså en liten Donald- kul og blåmerker…
Men hvordan forklarer man det da? Det er ganske utbredt å si man har krasjet med ei dør når det kanskje ikke akkurat var en dør man krasjet i. Men hva sier den som faktisk har krasjet med ei dør?!
Skal jeg legge noe på plass eller bære noe fra a til b så er det risikosport. Gudene vet om jeg har det i handa når jeg har kommet til b eller om jeg da plutselig bærer på noe annet… En gang klarte jeg å rote bort noe i løpet av 4 meter… Jeg gikk på badet for å finne støtte bandasje, jeg trengte å bli støttet opp litt. Fant den, gikk på rommet, skulle ta den på… og borte var den! Hvordan går det an? Jeg lette og lette, men fant den ingen plass! Jeg begynte å lete i resten av huset, men jeg syns det var litt rart om den skulle være en annen plass i huset, for jeg kunne ikke huske å ha gått rundtomkring med støttebandasjen… Vet ikke hvor lenge jeg lette. Tenkte med meg selv at jeg måtte se den som tapt…men jeg måtte jo prøve å finne den! Dro på en ny leterunde, men den var borte! Når jeg skulle legge meg for natta så snudde jeg putene, og da fant jeg den… True story!
Til en helt annen ting… Vi skulle i familiebursdag. Det var et stykke å kjøre, og jeg var totalt zombie. På turen dit ble vi stoppet i fartskontroll… En politi kom hoppende ut av skogen midt i ødemarka. Jeg fikk panikk, og holdt på å kaste telefonen ut av vinduet! Det er nemlig ikke lov å kjøre bil og bruke telefonen… Jeg var opptatt på Google og søkte etter Gifflar … Jeg tenkte f…. Lappløs! Helt til jeg kom på at det var jo ikke jeg som kjørte! Jeg satt jo på!
Så jeg hadde jo faktisk lov å Google! Hjernen min trodde i noen sekunder at det var jeg som kjørte! Ironisk nok så skulle politiet ta de som kjørte for fort, så hopper de ut av skogen midt i ødemarka uten forvarsel – når ble det lurt?! Det var jo til og med mørkt.
På tilbaketuren hadde vi en stoppepause. Jeg tok ut hunden så han fikk røre seg litt… Jeg bruker å lokke hunden tilbake til bagasjerommet med godbiter for noen ganger er det mer spennende uttafor bilen. Jeg bruker å holde fram en godbit framfor nesen og øynene hans og kaste inn godbiten.
Det gjorde jeg da også. Men når jeg var på tur å kaste godbiten inn i bilen fikk jeg en akutt følelse av at noe ble feil… Jeg stoppet opp og prøvde å finne ut hva jeg gjorde feil…
Alle så rart på meg. Til og med med hunden… Broren min så ekstra rart på meg… Og da kom jeg på hva jeg hadde gjort… Jeg hadde da viftet med godbiten framfor nesen til broren min, sagt vær så god og kastet godbiten i bilen…. Heldigvis så begynner det å bli vanlig at jeg gjør rare ting. Men det virker som at folk stopper opp for å se om jeg finner ut hva som ble feil selv, eller om de må forklare det… Når sånne ting skjer, så lurer jeg bestandig på om hjernen min har det fint på ferie og håper den snart finner ut at den skal begynne i jobb igjen…