Grusomme meg……..
«I`m having a bad bad day, if you take it personal thats ok.»(despicable me)
Det skjer noe med deg, når du mister tillit.
Etter å ha fått hørt så mye om diagnoser, psykiske problemer, og at noen diskuterer hva jeg tenker og føler. At noen har sittet og vært to forskjellige personer, mangel på unnskyldninger. Da blir man rådvill.
Jeg er egentlig veldig enkel… Men blir jeg presset i et hjørne, så kjemper jeg meg ut. Det er mye av det som skjer nå. Jeg er frekk som et udyr, jeg vet det. Får jeg dårlig samvittighet? Ja, så klart.
Noen er litt sånn «nå må du roe deg ned og ikke være frekk.» Så har du de i andre enden… «Gi de inn, ikke la dem herje med deg!» Det er som å ha en engel på den ene skuldra og en djevel på den andre… Jeg gjør ikke forskjell. Jeg er snill sånn.. så det er 50/50..
Mange ganger så har F.A.N faktisk begynt først… Jeg reagerer tilbake, men det er ikke lov…
Noen på jobben min sa noe veldig lurt en gang: Det er positivt at noen er «vanskelig». Det betyr at det er noe igjen av de…» Det er jo kjempebra, tenkte jeg. Men det vet virkelig ikke resten av verden! En gang skrev F.A.N at om jeg var så misfornøyd med hjelpen, så måtte jeg bare klage.. Skrev tilbake: »Hva er vitsen med det? Dere er alle samme ulla!»
Jeg hadde så lyst å si:» Å ja, du er så lei meg du! Ja jeg er så j…… lei deg også ditt f…… h……idiot …….ja det hadde vært fint om man bare kunne slutte, og gjøre noe annet når ting ble vanskelig og tungt ja.. Men det kan jeg ikke, for dere står og dekker for nødutgangen min. Og ikke tro du bare kan snu ryggen til meg! Vi skal da være i den vidunderlig båten SAMMEN!»
Jeg var vært borti F.A.N- kontakter som ikke svarer på det jeg spør om… Jeg blir virkelig roligere da… Jeg har sagt at jeg vil ha en plan på hva som skjer om jeg blir dårligere! Men det får jeg ikke… Jeg har 11 prosent sjans for å bli frisk.. 20-25 prosent sjanse for å bli en av de dårligste… (i følge internettet) Sjansen er ikke så stor, men den finnes. Det står advarsler over alt. IKKE SEND EN MED ME SOM IKKE HAR FÅTT KONTROLL PÅ SYKDOMMEN BEHANDLING, REHABILITERING, KOGNITIV TERAPI OSV. Og her blir jeg sendt rundt omkring i Norge på alt mulig. Pytt pytt…
Jeg vil ha en plan nå, for jeg kan antageligvis ikke si så mye om hva jeg vil hvis jeg blir en av de sykeste… Kort sagt så vil jeg vite hvem som skal få den store gleden av å tørke meg i rompa… Om man tenker litt, så er det dobbelt så stor sjanse for at jeg blir en av de sykeste enn at jeg blir frisk… Hadde DU gamblet med det?
Jeg har begynt å si til systemer rundt omkring: »Dere må se meg! Dere må høre på meg, jeg sliter jeg trenger hjelp” Men de fleste gangene er litt sånn:
Meg: «I am drowning!»
Systemene: «I am Elfo” (Sjekk Elfo Disenchantment)
Jeg forstår ikke hvorfor det er så vanskelig å bli sett og hørt i dette landet! Du er like synlig som usynlige. Du kan stå å gråte og rope etter hjelp, men til ingen nytte.
Jeg har funnet ut at de som kan noe om ME, de vil ikke røre meg, for de er redd for at jeg skal bli verre. De som har tatt ME- utdanninga i avisene sier at det er ikke noe problem… Noe av problemene er at de som sier de trenger hjelp som oftest ikke trenger det, hører jeg folk sier. De som virkelig trenger hjelp ber ikke om hjelp. Og her sitter jeg og sier hjelp. Det må jo da bety at jeg ikke trenger hjelp… Men det er for at jeg har skiftet taktikk, det var nemlig ingen som så meg når jeg ikke sa noe heller.
Jeg skreiv en gang til F.A.N etter at de sa jeg bare måtte klage, at det var rart at de som var så «flink” med psykiske diagnoser, og hadde gitt meg diagnoser med depresjon og gudene vet hva… ikke forsto hvorfor jeg var så sinna… Jeg skrev :«Sinne er ofte erstattet av en annen følelse… som REDSEL! «
Det er det som er problemet… Jeg er redd, jeg er livredd for å bli dårligere, jeg er redd for at ingen tar meg seriøst, før det er for sent. Jeg er redd for at jeg har ikke nådd bunnen. Jeg kjenner at kroppen gir opp mer og mer… Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å bare stå å se på at kroppen visner..
ME tar hele livet ditt, bit for bit. Det eneste du kan gjøre er å se at det faller sammen. De rundt meg er slitne. Alle de jeg har så langt inn i hjertet mitt begynner å bli sliten av sykdom og systemene..
Men når det går utover de jeg er glad i…. Så er det plutselig personlig, og da kjemper jeg for at de rundt skal ha det bra. For det er ikke bare meg dette går utover – det er ALLE rundt meg.
Jeg har funnet ut hvor lite enkelte i systemene gjør for at du skal føle deg trygg. Trygghet er det viktigste du kan gjøre for at folk skal holde seg rolig! Jeg ser forskjellen på hva alle gjorde for brukerne jeg jobbet med for at de skulle føle trygghet. Jeg ser hvor lite F.A.N for eksempel gjør for at jeg skal være trygg. Fra dag en har det vært trøbbel, enten at jeg ikke fikk det jeg skulle ha, eller til å ikke få noe. Til at man ser at de virkelig ikke har peiling på hverken folk eller sykdommer.
Som å høre alle disse utsagnene: «Du må gjøre noe nå eller så kan du miste alt. Du får ikke beskjed på forhånd.» «Nei, det er ikke skrevet i stein (jeg hadde fått godkjent forlenget AAP, mens F.A.N forsikret meg om at jeg kunne miste det når som helst». «Jo du er sikret økonomisk, mens F.A.N sentralt sier «nei, du er ikke sikret økonomisk.» «Gjennomfører du ikke dette, så blir det sosialen på deg” «ME er bare en motesykdom” til jeg vet ikke hvor mange: «Jeg vet ikke. Vet ikke» – med skulderopptrekk og «meh»-ansikt jeg har fått.
Om jeg skulle ha oppført meg sånn i min jobb (som helsefagarbeider), så hadde det blitt sånn her: »Hva mener du at du ikke klarer? Du klarte dra på fjelltopper når du var ung, da må du klare det også når du er 90 år og terminal…».
«Om du ikke gjennomfører dette så blir det begravelse på deg!»
Hadde jeg oppført meg sånn… da hadde jeg blitt uten jobb fort… Når jeg var på jobb, kunne jeg ikke bli sur og barnslig om folk sto og vare sure og sinna på meg – jeg måtte være profesjonell og tenke at folk er sure for en grunn.
Når jeg stiller spørsmål ingen vil svare på, som f.eks hvem har ansvaret, så er det jeg som er problemet. Det er jeg som er sur, det er jeg som er frekk. Å ja, etter å ha spurt alle 100 ganger om hvem ar ansvaret, og jeg fortsatt ikke får svar – så blir jeg sur og frekk.
Ta et annet yrke som f.eks politiet :
Folk:»Hjelp det er innbrudd, kan dere komme og hjelpe»?
P:«Nei dessverre det var noen som var frekke med oss, så derfor er jeg vanskelig mot deg! Du vet ikke hvor tung denne jobben er, så vi trenger en pause. Det var også noen som truet oss, så vi stenger politihuset en uke, til vi har kommet oss. «
Brannmann:
Folk: «Hjelp jeg brenner inne!»
B: «Å gjør du virkelig det? Det tror jeg ingenting på. Om du har det så fælt så må du komme deg ut! Slutt å vær lat og negativ! Løp ut selv!»
Folk:« Men hvem skal slukke brannen? «
B:«Du så klart, noe må du også klare!»
Ambulanse:
Folk :»Hjelp, det har vært en ulykke!»
A:»Du sier det du ja… hva skal jeg gjøre? Slutt å vær hysterisk og tenke kun negativt. «
Folk:»Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre – folk blør i hjel!»
A:»Hoff hvorfor er du så vanskelig? Jeg henviser deg til psykolog det er bare deprimerte som ser problemer i stedet for løsninger».
Det er mange yrker der du blir slått, truet, sextrakassert, spyttet på, noen har blitt drept på jobb. Men det virker som at noen yrker «bare er sånn» – om man vil jobbe i sånne yrker så må man «regne med” at sånt skjer. (Ikke bli drept selvfølgelig ) men regner med at man blir truet, kanskje angrepet.
For man jobber med syke mennesker, og da er det en del av jobben. Men jobber ikke F.A.N med syke mennesker? Hvorfor er det godtatt at de oppfører seg drit mot syke mennesker? Hvorfor er det godtatt at de kan gjemme seg.
Politiet hadde ikke kunnet stengt en uke for at noen truer de. Forskjell? Så klart har du folk i alle yrker som ikke hører hjemme der de jobber. Men som oftest når du trenger hjelp så kan du stole på de yrkene der. Det er mange yrker man trenger for å leve et godt og trygt liv.
Jeg måtte i et møte med F.A.N under corona. Jeg gikk inn og så meg rundt etter sprit.
Det sto en F.A.N ansatt å ropte :» DU MÅ SPRITE DEG!»
Jeg brølte tilbake: »JA, DET ER SPRITEN JEG SER ETTER!!!»
F.A.N: «Åja…hihihi den står her…»
Her har du mennesker rundt hele verden som står imot corona – de jobber med corona syke mennesker. De setter sin helse og familiens helse i fare for å hjelpe DEG! Mens F.A.N kontorene tydeligvis har spritvakt, «HUSK Å SPRITE DEG!.» Ikke engang legekontor har sprit vakt. Forskjell?
Jeg tror ikke lenger at spesielt F.A.N skal hjelpe meg. De er frekke, jeg er frekk. To forskjellige meninger. Og null unnskyldninger. Jobber man med mennesker så må man av og til si unnskyld.
Jeg har faktisk sagt unnskyld til F.A.N, men de har aldri sagt unnskyld til meg. Mer om det siden…