Bortskjemt
Når man har vært syk en stund, så blir man litt bortskjemt. Om jeg nesten ikke har spist på noen uker, og jeg sier jeg er sulten, så er folk ute av døra før jeg sier «ten». Det er nesten sånn at folk ringer fra bilen, for å spørre hva jeg vil ha, for de glemte å spørre når de sprang ut døra.
Ei uke levde jeg på cola og saltet på saltsilda (så klart ble det borte en fisk 1 eller 2). Jeg hadde vært våken omtrent hele natta for jeg hadde så lyst på innbakt pizza. Når jeg endelig fikk den, så satt jeg der med tårer i øynene og nesten skrek for det var så godt med mat. Jeg satt der og sa stille for meg selv «å så godt med mat oioioioi». Hvis noen hadde sett meg da, er jeg 99 prosent sikker på at de hadde trodd at jeg var blitt gal.
Jeg hadde sittet til pappa og snakket om at jeg ville plante grønnsaker. Noen dager etter ringte han og hadde kjøpt jord, gjødsel og stein »vær så god og plant!»
Jeg er ganske sikker på at familien min har et familiemøte en gang i uka: »Ok denne uka har hun fått enda en ny hobby… Hun har begynte å male… Male? Hun kan ikke male! Det vet vi, men når hun viser det hun har lagd sier vi kjempefint, ok!? La henne holde på med hva enn i h… hun vil”. Når jeg begynte å male ( kan ikke male!) kom mamma med masse maling. Så jeg tenker alle lurer på hva det neste blir!
Det er egentlig ganske rørende hvor de rundt meg kjemper for at jeg skal ha og beholde en hobby når F.A.N gjør meg så sliten og jeg må hele tiden finne nye og lettere ting å gjøre. Tusen takk til alle sammen!
Oppdatering: Som jeg har skrevet før,så går ting sakte rett veg,men ikke fort nok! Jeg er forsatt litt bortskjemt, noe den minste broren min kommenterte en gang, men jeg tror det er bare for at han er minst… Så han er vant til ha den bortskjemt rollen… ( hihi vi har bytta roller)