Enn om
i 2014, Når jeg begynte å bli syk, dro jeg til legen fordi jeg hadde så vondt i en fot. Etter litt forklaring, begynte hun å si for seg selv, men ikke lavt nok til at jeg ikke hørte det. Hun sa flere ganger «å herregud er det MS, og herregud er det ME». Jeg tror hun ramset opp flere diagnoser, men de hørte jeg ikke. Er det noen man vil spille poker med, så er det den legen!
Jeg dro hjem, og alle spurte hvordan det gikk.. Jeg sa at jeg skulle i MR for HODET. Alle lo og forsto ingenting: «Du drar til legen for du har vondt i en fot også blir du sendt i MR for hodet!? Haha.«
Jeg ville ikke fortelle dem at de lette etter en alvorlig sykdom, for de var allerede redd. Noen ganger så er det som å leve i en kruttønne, og jeg er fyrstikken. Jeg må holde meg rolig eller så får de rundt meg panikk, dette var før jeg fikk diagnosen.
Alle sa enn om det er noe skikkelig alvorlig? «Nei det er det ikke, da hadde jeg vært død nå, se det positive. «(Det var min flytebrygge på at det ikke var alvorlig) «Nei det er ikke sikkert, mange er dårlige i mange år før de dør..»(Der dro flytebryggen bort).
Når alle hadde innsett at jeg var syk, så ble deres følelser erstattet med redsel og håpløshet, for det var tydeligvis ikke en lege som kunne si hva det var. Så jeg måtte holde meg rolig og komme med teite kommentarer. En person kom mot meg og gråt, for de hadde lest om MS. «Jeg vil ikke at du skal dø” . Jeg sto der og tenkte at alle skal jo dø, men hvorfor står den personen og snakker om MS. Så jeg spurte – de trodde jeg hadde snakket om MS. Fikk til svart at nei, jeg snakket om ME.
Jeg hadde lyst til å gråte sammen med personen og si unnskyld for alt stresset og at jeg var også redd. Men jeg klarte ikke, jeg ville ikke sette fyr på kruttønna. Jeg tenke at vi tar det med ro til vi får vite hva det er. Det er ikke så mye vi får gjort med det. Med andre ord, jeg håper at MR kom til å gå bra! Resultatet kom tilbake – ingen svar, alt var bra. Jeg ble så klart lettet, men også skuffet for jeg visste at nå kom det til å ta enda lenger tid.
I 5 år levde vi i uvisshet. Legene sprang rundt seg selv, jeg fikk en ny lege, og han kom til et h….kaos. Smerteklinikken sa jeg var bipolar, og at det var psykosomatisk, F.A.N sa jeg var deprimert, psykiatrien sa at det var ikke psykisk sykdom eller psykisk smerte. Fastlegene jeg hadde hatt lette etter nerver i klem. Jeg ble sendt rundt omkring til alle i alle forskjellige diagnoser – ingen fant noe.
Tilslutt ble jeg irritert, og sa til legen at jeg tror det er fibromyalgi eller ME. Legen sa ikke så mye, men neste gang jeg kom hadde han ordnet et spørsmålsark og spurte meg 1000 spørsmål. Og jeg skulle sendes til en ME spesialist. Jeg visste ikke da at legen satte diagnosen der og da, men på neste møte fikk jeg høre at jeg hadde fått diagnosen. Det tok litt over 5 år å få den diagnosen.
Da jeg fikk diagnose begynte jeg å tenke på den første legen jeg hadde som satt og snakket til seg selv, hun sa MS eller ME. Enn om jeg hadde fått diagnosen da… hadde jeg vært bedre nå? Enn om jeg hadde fått hjelp med en gang og ikke fått diagnosen bipolar og F.A.N sin diagnose depresjon – hadde jeg da kunnet hatt en liten jobb?
Hadde jeg da hatt medisiner som fungerte bra, som de gjorde før? Hadde jeg da hatt energi til å gjøre det F.A.N nå krever. Etter alt jeg ble presset igjennom, igjen og igjen gjorde at jeg ble mer og mer sliten, så har jeg ikke lenger energi til å gjøre det F.A.N krever.
Jeg sitter nå (var i 2021) i verdens vanskeligste kryss. Om jeg ikke gjør det F.A.N krever så får jeg ikke hjelp. Om jeg gjør det F.A.N krever, så blir jeg enda sykere. Jeg har god kontakt med kroppen, den sier den vil ha ro, den vil være i fred. Men jeg har ikke kunnet gjort det kroppen vil jeg skal gjøre. Det går en vei, og det er ikke oppover.
Enn om jeg hadde blitt tatt seriøst med en gang, enn om den legen jeg ville spille poker med (var ikke pokerfjes på den legen) ikke hadde dratt, hadde jeg da fått diagnosen fortere? Det står rundt overalt at for å ha større sjanse for å bli frisk av ME, er man avhengig av å få diagnosen raskt… Enn om det er det for sent for meg nå? Enn om jeg hadde fått diagnosen da, hadde jeg spart de rundt for mye frustrasjon og redsel?