(54)Rehab

Rehab

F.A.N fant ut at jeg måtte på rehabilitering, det er hvertfall ikke noe problem det..

Da jeg fant ut at jeg måtte på rehab for å bli frisk, så døde jeg litt. Jeg ble lei meg, men mest redd for hvordan skulle jeg klare det? Når jeg la energibudsjettet (se Sensitivt vær), så visste jeg at jeg ikke hadde energi til hverken rehab eller trening, og her skulle jeg plutselig til begge. Jeg begynte å male i frustrasjon (se sinna?- Ja.) Prøvde å roe ned kroppen og hjernen –  ingen av delene hadde plan om det!

Plutselig ut av det blå begynte hjerne min å nynne på en sang… Det tok en stund før jeg fant ut hva det var… Min vidunderlig hjerne begynt å nynne på Amy Winehouse med Rehab. Jeg satte på sangen og  – jeg begynte å le så kraftig for meg selv. Jeg har aldri hatt det så gøy helt alene før!

Jeg prøvde å dra på en annen rehab, som ble over nett. Men av en eller annen grunn så var ikke F.A.N. så fornøyd med det! Jeg tror de gjerne vil bestemme alt og om du kommer å finner en annen veg så er ikke det godtatt.

Det var som jeg sa – å være syk handler ikke om å ikke kunne, det handler om at man må gjøre det på en annen måte, noe jeg faktisk prøvde. Jeg spurte hva som var viktigst – klare det eller ikke klare det. Jeg fikk beskjed om at om jeg ikke gjennomførte det, så ble det sosialen på meg! Se(omsorgsfulle F.A.N)

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg følte meg ikke så trygg og ivaretatt akkurat da…  Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Jeg spurte gang på gang hvem som hadde ansvaret om jeg ble dårligere. Jeg  følte meg absolutt ikke tryggere når jeg fikk svaret denne gangen heller. Hva sa de? Ingenting…

Jeg tror jeg spurte 10- 15 ganger… Men ingen svar jeg fikk… Tilslutt sa jeg at det var ikke behov for noe svar, for de hadde svart. De svarte med å ikke si noe… Jeg kan ikke si at jeg syns det var et godt tegn. For om folk begynner å fraskrive av seg ansvar FØR du har gjort noe, så kommer de ikke til å stå i kø og rekke opp hendene og si «min feil» etterpå… når det er for sent…

Så klart var det viktig for meg å vite hvem som hadde ansvaret. Jeg ville vite hvem som skulle stelle meg når korthuset nok en gang ble rasert. Jeg tenke jeg skulle skrive et «testamente” om hvordan jeg ville ha det om jeg ikke kunne snakke eller gjøre meg forstått. Er det virkelig et problem at det kan skje? Ja (se Grusomme meg)

Når jeg treffer noen nye så er dette nesten sånn jeg hilser: »Hei, jeg heter Linda. Kommer jeg i en ulykke der jeg kan ble grønnsak eller lam fra nakken og ned, drep meg”. Vi har en pakt i vår familie at om noen blir grønnsaker, la dem slippe. Men det må være verdens vanskeligste valg, så de hadde nok gjort alt for at den personen skulle overleve.  Derfor sier jeg det til nesten alle jeg møter i et håp om at noen setter ned foten, men –  jeg hadde nok ikke klart og dratt ut kontakten på de jeg er glad i. Sorry – pakt utgår.

Uansett – jeg hadde en samtale med venninna mi om at jeg så klart var bekymret og jeg vurderte å skrive et testament. Om problemstillingen på om jeg havner og blir stabil i svært alvorlig ME … Hva skal jeg gjøre? Er det det samme som å være grønnsak? Hun utbrøt plutselig:» Ja, bare skriv testamentet. Jeg kan drepe deg”

Å, tusen takk, du må virkelig være glad i meg!

Meg: »Ok da har vi en plan!»

V: »Hvordan vil du dø? Jeg tror jeg kveler deg med en pute…»

M: »Hæ? Er du gal?!»

V: »Er ikke det en fin måte å dø på. Du blir jo bare kvalt av en pute”

M: »Du må være gal! Tenk hvor sakte tiden vil gå for meg, når jeg skal ligge der med en pute trykt i ansiktet og føle jeg får mindre og mindre luft. Å føle at jeg dør sakte men sikkert? Og hvor lang tid vil det ta? 5- 10 min enda lenger? Det er menneskeplageri! Tror jeg spør noen andre om  hjelp… Skal du kvele meg , klem idet minste hovedpulsåren ,så jeg svimer av først…»

Jeg var fornøyd med meg selv for jeg hadde kanskje nå avtalt å slippe og pines. Man kan blir redd når du vet konsekvensene, men ingen hører deg. Ingen ser deg. Du vet hva som kan skje og det vil mest sannsynlig skje, for du vet du ikke har kapasiteten til å gjennomføre det F.A.N krever. Jeg visste virkelig ikke hva jeg skulle  gjøre når F.A.N sa at det ble sosialen på meg om jeg ikke gjennomførte. Så ble jeg redd, for jeg visste at jeg ikke kom til å klare det. Jeg fikk panikk, og begynte så klart å si mange stygge ord. Hva skal jeg leve av når jeg  vet at kroppen ikke klarer det? Skal jeg gjøre det og risikere at jeg får ett liv i senga? Jeg visste at jeg ikke har mange kræsjer igjen før det skjer.

Tilslutt lagde jeg meg et eget mål… Jeg skulle prøve holde ut i 3 dager, og håpet at de på rehabilitering kom til å se meg ,sånn at de kunne si at dette går ikke. Men med min flaks, så ble jeg sikkert usynlig der også. Jeg er tydeligvis usynlig for mange aktører, så hvorfor skulle de se meg? Mamma planla fri fra jobb for å følge meg for jeg kom ikke til å klare reisen selv. Det ble mye styr, og jeg fikk veldig lite informasjon i forhold til at det da var under en uke igjen til jeg skulle ha vært der. Jeg var ferdig utslitt fordi F.A.N. hadde henvist meg til trening noen måneder før…. Som jeg også da måtte. (Se Omsorgsfulle F.A.N)

Jeg ba til alt som kan bes til… Men som jeg har sagt før, noen ganger gir universet det du trenger akkurat da. Rehabiliteringen ringte for å kartlegge hva jeg trengte og hvor syk jeg var  – eller frisk –  det er måten du ser et på. Jeg forklarte hvordan jeg hadde det og hva F.A.N hadde gjort.

Rehabilitering:  »Har de sendt deg på trening før rehabiliteringen.?!» 

Meg: «Ja, jeg er utslitt og jeg vet ikke hvordan jeg skal få til alt! Jeg har gått fra 7 timer til 5.»

R: «Det er hårreisende at de har sendt deg på trening før rehabiliteringen! Rehabiliteringen er ikke en plass som du blir frisk av. Det er ikke sånn at du magisk blir frisk. Vi har heller ikke noe med arbeidsutprøving for F.A.N.» (Hva skal jeg dit for da?)

R: ” Du har ingenting her å gjøre”

Meg: ” Kan jeg komme bare en dag i det minste?”

R: “Nei, du er for syk” Det var egentlig noen gode, men skumle ord, for hva skjer nå?!

Når F.A.N. sendte meg til trening, sendte de meg også til feil person… Så all treningen var bortkastet.

Jeg begynte til den personen som F.A.N uttrykkelig sa jeg måtte til, som sa: «Jeg kan ikke bestemme, men jeg anbefaler deg at du ikke drar på rehabilitering. Kroppen din er utslitt.»

Etter en uke ringte det folk fra mestringskurset: «Ja, du vet at man må være litt frisk for å dra på rehabilitering, og det høres ikke ut som det er noe for deg. Jeg skal skrive et brev».

Jeg hadde altså 3 aktører som sa jeg ikke burde. Men en av aktørene sa at jeg burde ha dratt en dag, for F.A.N. kom ikke til å forstå … Vedkommende hadde skrevet masse brev om at folk ikke hadde nytte av å dra rundtomkring i verden for å bli erklært ikke frisk, men F.A.N brukte ikke å forstå.

Det skjønte jeg at F.A.N ikke kom til å forstå. Det var derfor at jeg spurte rehabilitering om jeg kunne komme en dag, men det kunne jeg ikke! Jeg slapp da, er ikke sikker på om jeg må senere. For selv om jeg hadde 3 aktører som sa at jeg burde ikke dra, så sa F.A.N at jeg burde ha dratt! Hvordan skulle jeg ha dratt? Jeg kan ikke bare komme på døra til rehabilitering og sagt at «jeg kom allikevel!» Jeg sitter fast mellom barken og veden her!

Tilslutt: Jeg fikk en liten «bring it holdning»,  for den samtalen jeg hadde med venninna mi hjalp faktisk. For er det en ting F.A.N ikke kan ta  – eller jeg tror ikke de kan ta… Eller kanskje ikke kan ta… F.A.N klarer jo å ta det meste fra deg… Men en dag går det over.  Antageligvis –  om F.A.N da  ikke ordner ei ordning der jeg må leve for alltid, så går det over når jeg dør.  Om det er 10 år eller 70 år vet ingen. Ikke misforstå –  jeg vil ikke dø hverken i dag eller i morgen, men jeg er ikke redd for da får jeg også slippe … Jeg tror ikke det er lurt å ta livet av seg for jeg tror vi er på jorda for å lære, så jeg har ikke så mye annet valg enn å være i livet. Men det er litt ironisk at det systemet som er der for å hjelpe deg, mest har hjulpet meg med,  er å ta fra meg dødsangsten. Kan det være et tips for noen med skikkelig dødsangst? Begynn på F.A.N, så finner du ut at døden er ikke det verste som kan skje… Det er utrolig hva de kan  hjelpe med…… Men ikke det de er laget for å gjøre…