Går det bra? Ja…
Som oftest når folk spør, så sier jeg automatisk ja, uten å egentlig tenke så mye over det.
Mamma ringte en gang” går det bra med deg?»
Meg: «Ja, enn der?»
Mamma:« BRA?! JEG FIKK HØRE AT DU IKKE SPISTE! ER DET BRA?!» ( Hvem sladret?! )
Meg: »Ja, det er gammelt nytt! Men det går jo bra på andre områder… «
Det er det som er, man kan ha det drit på et område, men allikevel ha det bra på et annet. Jeg kom til legen en gang fordi jeg hadde slått ryggen og det var så vondt! Den legen sa at det ser ikke ut som jeg hadde så vondt, for jeg gikk fint.
«Ja det er jo ikke føttene jeg har vondt i, det er ryggen. Og det er så høyt opp at det er armene jeg ikke kan bruke… føttene går det fint med…» Jeg går heldigvis ikke på armene for DA hadde jeg hatt et problem… Det er et klassisk eksempel på at man kan ha det fælt og bra på samme tid. Jeg har det tungt, men samtidig så er jeg heldig som har så mye gode mennesker i livet mitt.
Noe som virkelig gjør livet vanskeligere å leve er F.A.N. Hver gang de gir meg et håp om at nå kan ting begynne å ordne seg, så jeg får en kontrabeskjed. Så gråter jeg nesten ut øynene, men i det siste så har det ikke kommet noe gråt..(måtte jo bli tomt en gang). En gang da jeg fortalte om den nyeste kontrabeskjeden, så var det flere som sa:» Ååå har du grått mye nå?»
Meg «Grått? Nei jeg har ikke grått”.
Flere: «Å herregud går det bra?! Har du det bra?! Trenger du noe?!» (Ikke nødvendigvis reaksjonene som er skumle, men om de uteblir). Jeg tror ikke jeg har grått så mye i livet som nå når jeg har vært på F.A.N
Det virker som at de går etter at du skal ha det jævlig og bli sykeste mulig. Ingen har sett meg i øynene og sagt «jeg skal hjelpe deg etter beste evne». Det eneste de har sagt er at jeg må gjøre sånn og sånn eller så mister jeg støtten. Det er noe de virkelig minner deg på gang på gang.
Med de innblandet så er det vanskelig å ha det bra på andre områder, for de tar så stor plass. Jeg har begynt å bli redd for å ha det bra og senke skuldrene, for det er som oftest når du begynner å finne en ro og nyter livet at de slår til. Alt blir kaos igjen. Jeg prøver det jeg kan for å skille F.A.N fra de andre delene av livet mitt. For å minne meg på at det er ikke HELE livet mitt som er i grus, det er «bare” noen deler. For meg er ikke de hjelpeapparatet, det er de som knuseapparatet.