(3)Samfunnet bestemmer

Samfunnet bestemmer

Det kan være vanskelig å legge fra seg stress som samfunnet bestemmer. Samfunnet bestemmer  egentlig  veldig  mye.

Det er bestemt at du skal være våken om dagen og sove på natta. Gjør du det omvendt så er du automatisk lat. Det er ikke bestandig like lett å sove til rett tid når man har ME. Et av symptomene er kaotisk døgnrytme.. Det er da det er kjedelig at man må høre på samfunnet.

De gangene jeg har klart og sovet og vært våken  som kroppen vil, er de periodene jeg har det best, men som oftest er det bare en  nødløsning jeg bruker det til. Jeg gjør det når jeg er i ekstremt underskudd av energi, for kroppen kommer seg fortere om den får bestemme selv.  Jeg prøver å finne en middelvei. Derfor får kroppen bestemme av og til.

En annen ting samfunnet bestemmer, er hvordan du skal oppføre deg og hva som er normalt og ikke. Jeg så på et program der det var noen som manglet nesten alle fingertuppene.  De kappet av en bit av fingeren når noen de var glad i døde. Hadde du gjort det i Norge… Da hadde du vært en selvskader ganger  1000… Ikke misforstå – jeg er  veldig glad for at vi slipper å kappe fingeren i  Norge, det er bare et rart eksempel på hvor mye et samfunn bestemmer over om hva som er normalt og ikke.

Da jeg tok helsefagarbeiderutdanninga mi leste jeg i boka at de i utlandet hadde vanskeligheter med å finne ut hvor alvorlig syk eller skadd en nordmann var, for vi var så steinhard og skulle ikke vise smerte.

Jeg jobbet med noen som kom fra et annet land som sa at den eneste gangen en nordmann smiler, er når det er 17 mai. Jeg syns det var litt gøy for vi selv syns jo antageligvis ikke at vi smiler lite. Jeg syns i hvert fall ikke at nordmenn smiler lite.

Det var noen som syns det var rart at når man ventet på bussen eller noe, så snakket ikke nordmannen til de fremmede rundt seg, MEN om noen traff en nordmann på tur… DA sa de hei og kanskje slo an en prat… Hvorfor er det sånn? Må en nordmann ha noe til felles med noen for å snakke eller er det for at man blir lært til ikke å snakke med fremmede? Er ikke en buss nok til felles? Er det en grunn for at nordmenn ikke snakker til fremmede? Jeg har blitt lært at jeg ikke skal snakke med fremmede. Og tror man at siden man møter noen i skogen så blir man ikke kidnappet eller hva som (ellers) kan skje, så da kan man prate?

Men hvorfor har vi lært oss til at vi ikke skal høres eller ses? Hvorfor må vi hele tiden «ta oss sammen «. Før jeg ble syk og var på tur og jeg traff noen i en oppoverbakker eller noe, så rettet jeg meg opp og hadde en holdning som sa” nei jeg er ikke sliten!» Jeg holdt på å dø av oksygenmangel, men nei da, ikke sliten jeg! Når de var ute av syne så var det å forte seg å puste til nestemann kom. Hvorfor er det så skamfullt å vise at man er sliten? Det er jo ganske logisk at man trenger å puste ekstra når man går i oppoverbakker…

Nå har jeg ikke lenger noe valg… Jeg kan ikke skjule at jeg er sliten… Kroppen tar det kroppen vil ha. Noen ganger er det så akutt at jeg må sette meg ned selv om det kanskje ikke er den mest gunstige plassen.. . Jeg får ikke til å ta bare et steg til siden eller fram. Du kan vifte med så mange millioner du vil, jeg MÅ sette meg uansett hva.

Jeg sitter midt på stien og blokkerer alle veger, sitter og peser og styrer og høres ut som at jeg er en elg i brunst. Om de jeg går sammen med ser at noen kommer, så får de plutselig et stort behov for å se på en blomst ett stykke unna!  De ser på de som  kommer, med blikk som sier ” nei vi vet ikke hvem den rare jenta er, hun satt her når vi kom…vi skal bare studere bare denne blomsten før vi går videre…uten den rare jenta så klart…»

Så der sitter jeg  og er åpenlyst den rare jenta, den late ungdommen og uten kondis (se Myter).  Noen har gått forbi og sagt «herregud om ungdommen ikke klarer å gå denne stien, så klarer i hvertfall ikke jeg det». Så må jeg forklare. «Er… ikke…sliten…jeg…er…syk.»

Folk: »Hvilken sykdom har du? Du ser jo frisk ut!»                             

Meg: «Virkelig, gjør jeg det? Er det SÅNN friske folk ser ut?  Det at jeg klappet sammen i en søledam, ser helt normalt ut? Tror du jeg satte meg i søledammen med vilje?  Tror du at jeg ble så akutt varm i rompa at jeg måtte akutt avkjøles? Jeg visste ikke at friske også brukte å sette seg i søledammer… Det var vel jeg som var rar som ikke gjorde det før..»

Å forklare til noen at du har en usynlig sykdom er ikke lett, for alle ser etter om de kan få øye på den USYNLIGE SYKDOMMEN. Og det er ganske vanskelig at samfunnet ikke tror på at usynlige sykdommer fins. Men spøkelser tror de på…

Meg:» Ja har du sett spøkelser?»

Folk:» Nei, men jeg har opplevd mye rart.»

Meg:» Hvordan vet du at det var et spøkelse om du ikke så det?»…

Folk:» Jeg følte det».

 Og da er det NESTEN at de kommer med dette :

 »Også opplevde naboen til søskenbarnet til katten at det plutselig ble kaldt.»

Meg «Var det vind ute?»

Folk “Jaja 40 minus og vind, men de satt inne framfor ovnen så det kunne ikke være det»

Jeg skal ikke gjøre narr av de som tror på spøkelser, jeg tror på de selv, men det er fascinerende at sykdommer må ses for at det skal telle som en sykdom, men ikke spøkelser.

Når samfunnet bestemmer sånne ting, så blir sykdommen mye verre for du må hele tiden forklare hvorfor du sitter og peser i en bakke… For om du er så syk, hvorfor er du ute, du må jo holde senga! Da blir du frisk. Når du er i senga så må du forklare hvorfor du er i senga, det er sunt å gå en tur.  Og går du en tur må du forklare hvorfor du går tur, for du må jo holde senga når du er syk,…(HODEPINE) JEG kjenner MIN kropp bedre enn DU, så  LA MEG FÅ BESTEMME SELV!