Jævla ski 2.
Etter at jeg knakk skikoden (se Jævla ski 1), ville jeg så klart dra mest mulig på ski. Jeg brukte å gå samme runden hver gang, for jeg visste hvor mye energi det tok. Jeg slapp å prøve og feile, og gå på en energismell. (Husker ikke hvilket år dette var,men det var før 2020)
En gang skulle jeg på skitur, med den ene broren min. Broren min ville gå et stykke i en annen løype, og der var den en monsterbakke, som kanskje ikke var så lurt at jeg skulle gå i.
For å unngå energismell valgte jeg og resten av følge mitt å gå rundt Monsterbakken (noen ganger koster det mindre energi å gå rundt ting, enn over). Vi kom til en supergøy bakke. Den var slak, men det gikk nedover i passe fart, så jeg bare satt der og så meg rundt. Følge mitt stoppet og syntes det var rart vi ikke hadde kommet oss til hovedløypa. Det syns jeg også, men vi bestemte oss for å fortsette. Selv om bakken var slak ned, så var det litt langt å gå opp. Vi måtte jo være framme snart… Bakken ble brattere og brattere.
Vi kom til en helt enorm monsternedoverbakke etterfulgt av en helt enorm monsteroppoverbakke! Livet mitt datt litt i grus, for jeg visste at den bakken kom til og lage en energismell.
Det første hinderet var jo å komme seg ned – det var ikke skispor hverken ned eller opp. Andre hinder var å komme seg opp bakken etterpå.. Jeg sklei på rompa ned bakken, prøvde å holde skiene samlet, men de hadde plutselig blitt uvenner og ville dra hver sin veg! Opp monsterbakken fant jeg ut at jeg måtte ta av kranglefantene av noen ski jeg hadde! Gjennom hele bakken tok jeg 2 steg – hvil, 2 steg, hvil,2 steg – hvil. Krype litt, hvil, såååånn gikk det opp hele bakken.
På toppen måtte jeg gråte for jeg var sååå sliten! Vi trodde vi snart var framme. Nei da. Så der gikk vi. vi visste ikke hvor vi var eller hvor langt det var igjen. Skiene klabbet, så den pausen jeg kunne ha fått i nedoverbakkene, fikk jeg ikke. Jeg måtte GÅ ned nedoverbakkene… Det kjentes ut som jeg hadde høyhælte sko!
En gang kom det en skiløper susende forbi mens jeg tok pause i NEDOVERBAKKEN! Vi rakk ikke å spørre om hvor vi var, før personen ble borte. Broren min ringte og ringte, for han hadde kommet ned til bilen og ble bekymret over hvor vi var.
Vi alle var nesten tom for strøm. Plutselig ut av det blå, sto det en mann med en hund der. Han spurte: «Har dere gått dere bort?» Skeptiske meg sa: «Hvordan vet du det”? «Jeg hørte at de andre som prater i telefonen sa det…Hvor skal dere?» «Vi skal til start», sa jeg med det største smilet jeg hadde. «Start? Hvilken start?»
Da skjønte jeg at vi virkelig på bærtur…På vinteren…Det viste seg at vi hadde gått såååå feil. Jeg husker ikke helt hva han sa, men jeg tror han mente at til sammen, når vi kom tilbake til start, så hadde vi gått 1,2 MIL!!!! JEG SKULLE GÅ 3 KM! JEG HADDE ENERGI TIL 3 KM, IKKE 1,2 MIL!
Vi fortsatte å GÅ på ski (bokstavelig talt) i den retningen vi hadde blitt vist. Følge mitt gikk litt foran meg. De syns nok det var et lurt valg, siden jeg nå hadde begynt å kjefte på kranglefanter av ski jeg hadde. De hadde tydeligvis ordnet opp seg i mellom, og nå var jeg offeret! De hadde tydeligvis begynt en sammensvergelse av å samle all snøen i hele skogen!
Plutselig sier følge mitt: «Ehh en ELG»! Jeg tenkte: «Hmmm, en mulighet for å komme fort hjem?» Jeg kunne ikke ringe etter hjelp for at jeg hadde gått feil og kroppen min begynte å ramle sammen. Det er jeg for sta til… Men om man blir angrepet av en elg… Da kan man nok ringe etter hjelp….. Jeg gikk først… Jeg sa til elgen : «Du står der jeg skal GÅ, så du må flytte deg» (om du vil? Du må ikke, du kan hjelpe meg hjem…) Men elgen var visst en høflig elg, så han flyttet seg og sprang til skogs! ( f…… i h……. Drit elg).
Vi gikk et stykke til…Jeg kranglet med skiene («koffer kan dokker ikke bare gli!!!») Plutselig utbryter følge mitt: «Ååå en…. Mus! Jeg tenke:» Jeg gidder ikke se på en mus! Den kan ikke hjelpe meg hjem, og om den hadde gått til angrep, så hadde jeg ikke ringt etter hjelp for å si at jeg ble banka av en mus!
Jeg vet ikke hvor mange pustepauser jeg hadde, hvor mange gråtepauser jeg hadde eller hvor mange :» Jeg legger meg her for å dø”- pauser. Problemet var at jeg kunne ikke dø så lenge om gangen, for det ble jo kaldt! Følge mitt ble mer og mer stresset. De så at jeg snart ikke klarte mer. De lette etter veien hjem, jeg lette etter et grantre jeg kunne flytte inn under. Jeg måtte ha en «jeg dør-pause», og plutselig drar alle uten meg!
Jeg lå der og tenkte «Jaja de måtte dra en gang, og jeg får ligge her å dø i fred!» Plutselig hører jeg at de roper: «Kom deg opp»! «Vi er framme, vi er framme!» var nesten de beste ordene jeg har hørt i hele mitt liv! Vi gikk litt til og kom til hovedløypa. Der var sporet isete, og så plutselig ble skiene og jeg venner igjen. Og vi kunne skli et langt stykke, nesten helt til bilen!
Alle ble i ekstase for at jeg klarte å gå så langt.» Du klarte det – halleluja!» Nei, jeg klarte det ikke! «Jo da du er her, og ikke i skogen!» Men jeg skulle ønske jeg ble igjen i skogen, så Nei, jeg klarte det ikke!
Den smerten og utmattelsen jeg kjente etterpå var … Det finnes ikke et ord som kan forklare det. Det gjør vondt i hver celle i kroppen. Du er ikke bare sliten eller bare utmattet. Det kjennes ut som at lungene er av stein, du har et strammebånd rundt lungene og noen sitter oppå brystkassa. Det kjennes ut som at man ikke får nok luft.
Noen beskriver ME, som at man ikke er kredittverdig. Er det noe man skal, så må du spare opp energi. Går du på en energismell, så må du betale kredit med verdens høyeste rente. Lånehaiene står utenfor og banker og skal ha pengene sine. Når jeg sier at jeg klarer noe, så klarer jeg noe uten å få en energismell – først DA har jeg klart det. Jeg har hatt lyst til å ta den turen igjen. Selv om det var helt jævlig, så var det fin tur og natur. Mitt mål er at en gang, så skal jeg gå den turen en gang til. (Og ta masse bilder, så alle ser hvor langt jeg har gått!;)