Min hund
Enn at jeg skulle være så heldig å få den fineste og søteste og smarteste hunden i hele verden! Jeg tenker hver dag over hvor heldig jeg er.
Smart er han også. Han har omtrent lært seg alle navnene til alle i familien. Han vet hva hver leke heter, og han har et eget språk! En gang vi gjorde arbeidsplan så sa jeg pause, men han begynte å kjefte!
Det var ikke måte på hvor mye kjeft jeg fikk! Så gikk jeg rundt og lurte på hva det var… Helt til jeg skjønte at han måtte bæsje! Da vi kom inn igjen la han seg for å få pause!
En gang hadde han mye diaré og fikk et annet fór til han ble bedre. Dyrlegen sa vi måtte gi han flere små måltider. Vi ga han små porsjoner. Når han var ferdig, kom han og kjeftet helt utrolig mye! Jeg trodde han måtte bæsje, men det var jo litt rart at maten dro så fort igjennom systemet. Det så ikke ut som at han måtte bæsje heller.. Helt til jeg kom på hvor lite mat han hadde fått. Jeg sa at han skulle få mer senere… Da var det greit og han gikk og la seg…
Han er egentlig en liten kjeftesmelle. Først var det nesten ingen som trodde meg, at han kjeftet og «svarte” når jeg snakka… Men så fikk flere og flere se det, og alle er litt « overrasket” over hvor godt han kommuniserer. Han har et pip for alt, det er bare å finne ut hva det betyr.
Han er en veldig skravlete hund. Det er ikke så mye bjeff, men mye « prat”. Når han høres ut som en due er det noe han VIRKELIG vil. Om han vil ha ro, mens vi sitter og snakker rundt han lager han et spesielt sukk.
Den artigste leken han vet om er å ta en leke og løpe rundt bordet, mens du løper etter og sier « nå kommer jeg og tar deg.”
Livet har virkelig blitt litt mer fargerikt etter at han kom inn i livet mitt. Og siden han er så flink til å kommunisere så er det nesten som å prate med noen… Jeg satt en gang og snakket med meg selv… Jeg gjør det av og til når jeg planlegger noe, for da «hører” jeg meg selv og det er lettere å sortere tanker når du sier det, enn om du tenker det… Plutselig ser jeg opp og ser hunden ser på meg, som «eh hva skjer? Har du det bra? Det er ikke nødvendigvis et godt tegn at dere mennesker snakker med seg selv…». 
En annen gang jeg var ute med han, skulle jeg spørre om han skulle bæsje, men så sa jeg «må du UT å bæsje”. Hunden stoppet opp og så på meg… med et blikk som sa” vet DU IKKE at vi er ute?!»
Om du spør, så vil du også få svar! Når du kommer hjem så smiler han til deg, mens han logrer! Herregud som jeg lurte på hva han holdt på med første gang han smilte! Har du vondt i magen? Prøver du på å flekke tenner eller noe… men han viste ikke tenner. Hva gjør du!!? Så oppdaget jeg at han prøvde å smile! Så søt smarting!
Noen sier at når en hund smiler så er den stresset, men noen hunder lærer seg å smile. Det er ikke alle som er stresset. Når en hund kommunisere med et menneske, så vil hunden med vilje lage ansiktsuttrykk, for det er lettere for oss å forstå. Når de kommuniserer med hverandre, så lager de ikke ansiktsuttrykk .
Han er også et skikkelig snikende ullteppe! Ei natt så fikk jeg ikke sove, så jeg tenkte jeg kunne bake litt… Så begynte jeg å tenke på noe som skjedde når jeg var til mamma. Katten hennes døde, og en gang jeg var på besøk så syns jeg at jeg så katten i sidesynet. Jeg var helt sikker på at jeg så han! Jeg glemte i 2 sek han han var død. Mens jeg tenkte om jeg så rett, så utbryter samtidig mamma: »Det er nesten sånn at jeg ser han enda!»
Der satt jeg i mørket og bakte, med en mørk natt ute (bor i Nord-Norge så det er ikke alltid natta er mørk), litt vind og spøkelsesvær… og tenkte på at det var en skikkelig spøkelseshistorie, selv om den handlet om en katt… Jeg klarte å skremme meg selv opp, ganske bra… Så snur jeg meg, og der sitter hunden midt på gulvet og stirrer på meg. Han hadde ikke lagd en lyd! Jeg holdte på å dø. Jeg skvatt så jævlig at jeg holdt på å få blodtrykksfall og ramle rett i deigen! Jeg sto og vurderte å slutte og klippe klørne hans, så jeg hører han! Men jeg kan jo ikke det!