Skole
Skole var virkelig ikke noe for meg! Jeg hadde/har lese- og skrivevansker. Siden jeg hadde det, fikk jeg mitt første møte med en nepe. Jeg husker ikke helt hvorfor, men jeg tror det var for at hun som skulle teste meg var nesten mer ukonsentrert enn meg. Jeg husker at jeg ble så sliten av henne og satt og lurte på om det ikke var noen som var mer lokalt som også var flink, som kunne finne ut om jeg hadde lese – og skrivevansker. Eneste jeg egentlig husker ellers var noen irriterende klosser jeg skulle sette i rekkefølge. Når hun omsider var ferdig, så sa hun at jeg hadde lese- og skrivevansker. Jeg var også ukonsentrert og hadde dårlig hukommelse. En av de to var ekstremt, men jeg husker ikke hvilken, for jeg fulgte ikke med…
Følte det var litt urettferdig, for jeg var ikke interessert i klossene hennes. Hun kunne heller ha spurt meg om noe jeg var flink på!
Jeg lærte meg tidlig forskjellige skriveregler – det var sånn jeg navigerte gjennom skrive – og ord jungelen. Men… en gang skrev læreren et ord på tavla… Jeg tenkte nei, det er feil, hva skjer? Så sier læreren…»ingen regler uten unntak!»
Jeg ble så sur at jeg nesten kastet boka i veggen og sa «jeg er ferdig på skolen nå! Jeg trenger ikke lære mer, få mamma eller pappa til å hente meg, takk!» Jeg skjønte at det var et dødfødt prosjekt å lære seg «ingen regler uten unntak.» Den største vranglære vi lærer på skolen er at Norge tar vare på ALLE! Det ER FEIL! Å, tror du meg ikke? Ring meg om du havner på f.a.n eller sykehjem..
Det var få fag jeg følte at jeg kunne, og det var enkle idiotiske ting jeg ikke forsto. Det var så irriterende og frustrerende, for hvorfor kunne ikke jeg lære som de andre? Det jeg plages mest med var 80 km i timen. Hvordan skal jeg vite hvor langt en bil drar på en time?! Det sa meg ingenting. En annen var 360 grader. Ingen klarte å forklare meg det. Jeg ble sinna, er det når du snurrer rundt et hus? Ja det kan være det, og du snurrer rundt deg selv. Mens jeg løper rundt et hus?!
Det er det som er, når man har lese- og skrivevansker. Det er som at man prater litt av et fremmed språk, og du må finne fellestrekket på alt. Hva er fellestrekket på at jeg løper rundt et hus, mens jeg snurret rundt?!
For at jeg skulle lære, så måtte jeg ha gode lærere, som var kreativ og som ikke var redd for å tråkke utafor boksen.
Da jeg fikk bil dreiv jeg å skrenset rundt, og det sto en sjokkert gutt som sa :»Du er jente, og så tar du 360?» Å, det er DET som er 360! NÅ forstår jeg! Hvorfor kunne ikke lærerne pakke meg i en bil og snurre rundt å si dette er 360! Det hadde jeg forstått med en gang!
Jeg lærer av å gjøre, ikke av å lese. Jeg husker det var en oppgave der det var et tog som dro fra den plassen, et annet tog dro fra den plassen…. Der datt jeg ut og det kunne likeså godt ha stått: «Himmelen en grønn, noen dro til månen og det satt noen kuer i et tre som strikket syltetøy…»
Jeg spurte om hjelp og fikk da : «Om du har så mange epler og mister så mange…»
Meg: »Jeg er 15 år. Jeg trenger ikke epler ! Jeg vet hvordan jeg trekker i fra!»
Læreren:« Ok, hvis du har så mange epl…»
Meg: «Drit i eplene, eplene lager mer forvirring! Er de gule, grønne eller røde? Grønne epler er sure, røde er søte – hva smaker da de gule?! Jeg forstår ikke teksten!» Da ga læreren opp og jeg fikk ikke vite svaret.
Det er få plasser som kan få deg til å føle deg så dum som skolen. Hva var vitsen med å gjøre noe! Jeg leste og pugget og styret men fikk 2 likevel… Jeg sluttet å lese, jeg leste heller til viktige prøver som eksamen.
En gang hadde jeg en tentamen… Ble så fort ferdig at jeg hadde mye fritid, så jeg fargela en cola flakse med sprit-tusj, så tett at alle trodde det var cola i… Jeg leste egentlig ganske mye før jeg ga opp, men det var aldri noen lærere som så det! Jeg gjorde det også vanskelig for meg selv… Siden jeg hadde dysleksi, så kunne jeg ha sluppet nynorsk, men jeg ville ha det. For jeg ville også klare det!
Det var jo så klart noen fag jeg klarte bedre enn andre, men da jeg begynte på videregående ble det andre boller…
Det ble flere fag jeg var interessert i… Det er faktisk en ting. Er det noe jeg er i interessert i, så har jeg klisterhjerne … Jeg kan sitte i ro i flere timer.. Men er det noe jeg ikke har noe interesse i, så fester det seg ikke! Det er noe jeg har blitt kjempe frustrert over, for jeg forstår ikke hvorfor det skal være sånn! Det er ikke noe jeg styrer. Har jeg kunne velge, så hadde jeg valgt å være flink i alt! Det var derfor jeg syns testene til Nepa var urettferdig, for hun fikk meg også til å føle meg dum. For det var ikke bestandig jeg var ukonsentrert, urolig og hadde dårlig hukommelse.
På videregående var det flinke lærere som fikk meg til å forstå. Det var lærere som var kreativ. En annen viktig ting… de så jeg prøvde! Min første karakter-samtale var sånn :
Læreren:» Altså jeg vet ikke hvordan jeg skal si dette… Jeg kan ikke gi deg den karakteren jeg vil… for i teori er du….ehh….ikke så flink»?
Meg:» Hahahaha, nei det vet jeg!»
Læreren:» Ja…Men… herregud du gir ALDRI opp! Herregud, som du prøver!»
Så begynte han å snakke om når vi skulle spille basket… Jeg tror ikke jeg fikk mer enn en toer på prøven, og når vi skulle spille basket…
Læreren:» Jeg tror jeg aldri har blåst så mye i fløyta mi! Det vistes så godt at du ikke hadde peiling i det hele tatt! Men du kastet deg ut i spillet selv om du sprang rundt deg selv! «
At han ikke hadde blåst så mye i fløyta si, tror jeg på for det var en fløyt etterfulgt av : « Linda det er ikke lov eller Linda det er feil!» Sikkert hvert tredje sekund! En annen ting han tok opp, var når alle skulle prøve å hoppe salto. Vi alle skulle prøve en gang. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg prøvde! Etter flere år med feil salto og landinger på nakken, så hadde kroppen min lært at det var ikke lurt!
Læreren:» Ja, som sagt – jeg vil gi deg en bedre karakterer, men jeg kan ikke for det blir urettferdig for de som er flink i begge deler… for herregud du gir ALDRI opp!
Jeg satt der og tenke: «Jippi, en toer»!
Lærer:» Men du skal få en firer…»
Meg:» En FIRER! HVA!? GIR DU MEG EN FIRER! Å, TUSEN TAKK! EN FIRER DET ER JO BRA!» Læreren så bare rart på meg…
Da jeg fikk min første sekser gikk jeg til læreren og sa at jeg trodde læreren hadde tatt feil… Læreren måtte se over om det var feil navn eller noe… Den læreren så også rart på meg…og sa… «Nei… jeg har ikke tatt feil navn… Jeg vet hvem elevene mine er… Jeg har rettet prøven… Jeg syns det så bra ut… Du er flink… Derfor får du seks…»
Dro hjem og klasket sekseren i bordet framfor mamma og pappa og sa :» Se hva jeg har klart! Hva var det jeg sa!» Og de så stolte som jeg aldri har sett de, for det lå virkelig ikke i mine kort å være flink på skolen. Pappa begynte tulle om at jeg kanskje skulle bi hjernekirurg. (Det hadde nok ikke vært lurt)
For første gang trivdes jeg på skolen, og når jeg var ferdig var min dårligste karakter 4, og den beste 6! På ungdomsskolen var min beste karakter kanskje en ekstremt svak firer. Og den dårligste 1.. Noen sa det var like vanskelig å få 1 som 6. Nei, det var det altså ikke! Jeg er beviset på det!
Jeg begynte på påbygg mange år senere. Og da spratt jeg jo tilbake, som før. Det var så mye norsk og kjedelige fag som jeg ikke er interessert i. Men den store forskjellen nå var at også de lærerne så at jeg prøvde. De sa også at de syns det var gøy at jeg aldri ga opp, det sa flere. Men man får ikke karakter bare for innsatsen…
Når jeg var på smerteklinikken så ble det spurt om alt mulig rart og problemene på skolen ble nevnt. Og de:» Har du gått så mye skole med dysleksi?»
Meg: »Ja?»
Smerteklinikken: «Hvordan klarte du det?»
Meg: »Jeg hadde ikke noe valg jeg måtte jo… utdanning må man jo ha..»
Smerteklinikken:» Joda, men du kunne jo stoppet på første utdanning.. « (‘Var det galt at jeg gikk skole også? Systemet blir virkelig aldri fornøyd..)
Jeg har bestandig sloss for ting. Min trøst når jeg gikk på skolen, var at jeg når jeg en gang ble voksen og fikk stabil jobb, trengte jeg ikke gå mer skole … Jeg kunne bestemme selv hva jeg ville gjøre…(FEIL) Nok en gang befinner jeg meg i en situasjon der jeg må sloss… Nok en gang sloss jeg for døve ører, og blinde øyne. Der ingen faktisk ser alt jeg gjør…
Hadde jeg visst dette som 15- åring der læreren prøvde å forklare hvor mange epler det er i et tog?! Da vet jeg ikke hva jeg hadde gjort.. Om jeg syns skolen var bortkastet? Nei det er alltid lurt å gå skole, men jeg må få lov å tenke og si at jeg begynte å bli sliten og lei av hele tiden og måtte kjempe mot et system som virkelig ikke fungerte for meg.
For noen fungerer det, men ikke for alle.. Jeg lurer på når man skal slutte å pakke folk i bokser og lære at alle er forskjellige. Det er hardt å kjempe for å være på en plass man egentlig ikke vil være, men man MÅ.
Noen som sa til meg at som OFTEST så var folk enten eller. Som OFTEST – IKKE BESTANDIG. De som var flinke på skolen var ikke dermed sagt flink i jobb. Og de som ikke var så flink på skolen var ofte veldig flink i jobb. Og det er en egentlig en stor trøst. Ja, jeg syns jeg var flink til å jobbe.
Hvordan gikk det når jeg skulle slå hjul? Jeg fikk det ikke til! Tilslutt måtte jeg slutte… «Å ja, du ga opp?» Nei, timen var over for lenge siden og det kom en ny klasse. Men jeg ga 100 prosent og jeg gjorde virkelig alt det jeg kunne, og da er det ikke så farlig om man ikke klarer det. Det er ikke nødvendigvis målet som er målet, men turen dit… Ofte lærer man også mer på selve turen…