Hva skal du bli?
Tro det eller ei, men når de voksne spurte meg hva jeg ville bli når jeg ble stor, så sa jeg aldri « jeg skal være på F.A.N og leve på staten’s penger…
Hva jeg ville bli var veldig hvem som spurte, og situasjonen. Når bestemor så på nyhetene og sa :» Nei huff.» så ville jeg bli politi for at mine bestemødre og andre bestemødre rundt om skulle slippe å se på nyhetene å si nei huff.
Forsker var egentlig ikke noe jeg sa, jeg regnet meg selv allerede som forsker, men når jeg spurte mamma om et kjemisett så ble det blank nei.
Jeg gikk til pappa: «Pappa? Kan jeg få et kjemi…»
Pappa «nei!» Det var nok det tryggeste for jeg hadde sikkert sprengt noe med et uhell.
Om jeg så et dyr i nød ville jeg bli dyrlege. En gang var det en liten fugleunge som satt i en grusdunge. Fikk streng beskjed om at den sov og at jeg ikke fikk røre den. De andre gikk inn og jeg satt og ventet på om den ikke snart skulle våkne… Jeg ventet… og ventet… Den våknet aldri! Til slutt sprutet jeg litt sand på den, og den våknet! Jeg sprang inn og sa at nå er den våken så nå kunne den reddes. Pappa sa at han skulle levere den til moren og gikk inn i skogen… Jeg så aldri mer til den fuglen… så… den lever sikkert sammen med familien sin den dag i dag…
En gang da jeg kom hjem fra skolen, så var det et ekorn som hadde satt seg fast i trappa og var død. Jeg prøvde å gjenopplive den. Det var litt vanskelig for jeg sto et stykke unna munnen på ekornet.
Jeg blåste et ett stykke unna, for jeg ville jo ikke ha rabies… Jeg visste jo ikke at det ikke er så mye rabies i Norge og at den mest sannsynligvis ikke hadde det.… Prøvde hjertekompresjoner, men livet sto dessverre ikke til å redde.
Pappa brukte bestandig å låne filmer på biblioteket. Det var dokumentarer av førstehjelp, farlige dyr i andre land, dinosaurer, verdensrommet, hvordan kroppen fungerte. Det var bestandig like spennende å se hva han kom med. Så jeg var egentlig ganske oppdatert på forskjellige ting. Når jeg lærte noe, så var det vel de få gangene jeg satt i ro…En gang i barnehagen ble jeg spurt om jeg ville ha solkrem « ja takk, jeg vil gjerne ikke ha føflekkreft..» Ansiktsuttrykket på den barnehageansatte var noe for seg selv. Jeg ble litt redd for kanskje det ikke var lov å si? Jeg visste jo ikke hvorfor hun så rart på meg…
Jeg var veldig fascinert av verdensrommet, så jeg hadde jo så klart lyst til å bli astronaut. Eller som dem som jobbet i det store mikroskopet i mummitrollet…
Den leken jeg og mine bamser lekte mest var at jeg var læreren og de var elevene.
Ellers så var jeg mye hemmelig agent og dreiv å sneik meg rundt i høygresset og krøp bortover.
Jeg var også så klart dukke mamma til flere dukker. Kunne bli litt travelt med all «jobben» og alle «barna”. En dukke nektet å slutte å skrike for jeg hadde mista smokken! Jeg la den i stekeovnen for å få litt fred… Det gikk helt fint å putte den der for en time out… Men, den hadde visst sluttet å skrike når mamma skulle lage middag og brukte stekeovnen …. Livet sto ikke til å redde der heller…
Det jeg ikke ville bli var husmor… Det var (er) akkurat det jeg ble for nå…(se husmor linda) Jeg ville ikke bli husmor for jeg visste at jeg hadde for mye energi til å «bare” være hjemme. Ikke at det ikke er tungt å være husmor, men jeg hadde for mye energi til å kunne trives med «bare» å gå hjemme.
Jeg planla aldri livet som om at jeg ville bli syk eller ikke kunne jobbe. Jeg hadde bestandig travle jobber og helst flere jobber på en gang. Under all lek var jeg i en form for «jobb” utenom om en gang… Pappa hadde satt en stor pappeske på trappa. Å jeg tenkte… «Her kan jeg bo…». Så jeg flytta inn i pappeska og lekte uteligger (på dagen så klart, fikk ikke lov å bo der på natta…). En gang når jeg kom hjem fra skolen var huset mitt borte… Pappa sa han hadde kastet huset mitt…
Meg: »Har du kasta huset mitt?! Hvor skal jeg bo nå?!»
Pappa:» Men det var jo søppel!»
Meg: »Søppel? Det var jo huset mitt!»
Så om man ikke regner med den episoden, så var jeg bestandig en arbeidshest jeg hadde faktisk mange forskjellige «jobber”. F.A.N var aldri ett alternativ for meg… Det var virkelig ikke sånn jeg forestilte meg livet mitt.