Høst
Høsten er veldig irriterende uberegnelig, og det er ei tid på året der jeg ikke klarer å jobbe fort nok i forhold til energi.
Jeg sto opp og hørte en rar lyd. Det var en lyd jeg aldri hadde hørt før… Jeg tittet ut av alle vinduene. Til slutt skjønte jeg at det var taket på paviljongen som var på tur til å dra – i flere deler. Ingen kunne hjelpe meg akkurat da, for vanlige folk er på jobb! Jeg fikk bare streng beskjed om å ikke røre.
Jeg dro ut med hunden for å få han til å gå på do, og samtidig kunne jeg kartlegge paviljongen…
Hunden liker ikke vind eller regn. Han ville ikke ut, og jeg måtte draaaaa han ut… Det blåste paviljong og blader rundtom hodene til oss begge. Jeg forventet egentlig at nå kommer det sikkert flygende en ku snart…
Det ble for mye for hunden med alt som fløy rundtomkring, og han fikk tilslutt «raptus». Da løper han rundtomkring, hopper opp og gjør alt han ikke får lov til å gjøre. Han mister alt som heter for hørsel. Så der sto jeg og prøvde å få kontroll på en 48 kilos valp, pluss samle inn paviljonger som fløy forbi… Snakk om å måtte være octopus! Jeg klarte faktisk begge deler, men herregud hvor sliten jeg ble!
Jeg måtte inn og puste før jeg skulle finne ut hva jeg skulle gjøre med paviljongen… Den kom ikke til å holde ut til noen kunne komme, og jeg gidder ikke å gå rundt i hele bygda for å spørre om de har sett litt paviljong fly forbi…
Når noen sier IKKE rør, så har jeg vanskelig med å høre IKKE, så da betyr det vel rør! Og jeg gikk ut for å røre!
Hvordan i all verden skal jeg få ned en paviljongen alene? Begynte å løsne den og håpet at jeg kom på noe lurt i mellomtiden… På med forskerhatten….
Jeg ble sur, for vinden gjorde det veldig vanskelig for meg… Men så tenkte jeg at det må da gå an å bruke vinden til min fordel? Jeg løsna taket, holdt det og ventet på at vinden skulle komme i riktig retning og rett styrke… Jeg gjorde det 3 ganger og taket skrelte seg av.
Det hadde ikke gått fortere om jeg hadde fått hjelp fra noen! Akkurat når jeg hadde fått samlet taket på bakken og skulle løsne det fra en stolpe, (En liten del kom på feil side av stolpen, så den satt fast) kom det noen kjørende og så på meg med ett «Jeg føler med deg- blikk». Nesten litt som han sa:» Første året med paviljong? Ja, sånt skjer”
Jeg sto der og smilte fra øre til øre, for jeg hadde jo faktisk klart å få ned et taket helt alene – eller med hjelp fra vinden, da! Jeg hadde så selvtillit-booster at jeg nesten hoppet rundt… Fikk adrenalin og hadde noen veldig flotte minutter. Det var nesten som jeg ropte « Glem morgendagen, jeg har det så flott nå!»
Å være syk handler ikke om at man ikke kan gjøre eller røre, men det handler om å gjøre og røre det på en annen måte.