ME/CFS eller vampyr?
En gang jeg våknet, kjentes det ut som jeg var fyllesjuk og kjørt over av en asfaltpresse (husker ikke lenger hva det heter). Jeg klarte ikke å rette meg ut (noen ganger kjennes det ut som at blodet ikke får pumpet nok blod rundt i kroppen, så jeg må gå med krummet rygg, ellers så holder jeg på å svime av.) Eller som jeg kaller det, jeg blir akutt giraff.
Jeg var lyssky og tok på meg hettegenser. Jeg snublet meg inn på badet og så meg i speilet. Jeg skvatt så inn i h… at jeg holdt på å gå i bakken og snuble ut av badet igjen. Der sto jeg med store blåe, nesten svarte ringer rundt øynene, så bleik at det så ut som at jeg var hadde vært død en stund. For sikkerhets skyld så måtte jeg ta pulsen! Da jeg sto der krokete fordi jeg ikke kunne rette meg ut, tynn som en strek fordi jeg hadde mistet ekstremt mye muskelmasse, begynte jeg å tenke at det var noe dette minnet meg om, men hva?
Plutselig slo det meg: Det er dette som er vampyrer! Noen av de med ME/CFS, deriblant meg, tåler ikke så mye lys. Du tar på deg caps, briller, hette eller alt for å være helt sikker på at det ikke skal komme noe lys. Noen ganger har jeg T-rex armer. Jeg vet ikke hvorfor jeg trekker armene sammen og ut som en T- rex, men det blir bare sånn! Med hette, krum rygg og disse armene ser jeg ganske skummel ut. Litt som vampyrer man ser i noen filmer. Jeg er også mest våken når det er mørkt og natt (hvem trenger vel søvn…).
Jeg begynte å fantasere… Kanskje var det en med ME, som tenkte at «nå har jeg prøvd ALT for å bli frisk, ingenting hjelper. Eller vent litt… Jeg har ikke prøvd å drikke blod!”
Personen fant sikkert et offer og ble tatt i å drikke blod, ble skremt, løp av gårde – sikkert med hele landsbyen etter seg med høygafler og fakler. Men så begynte ME virkelig å slå seg vrang – han fikk sikkert vondt i knær og ankler, ble tungpustet. Siden mange med ME er noen skikkelige klumser så ramlet han sikkert ned ei skråning.
Han skremte en flaggermus på tur ned. Det borgerne i landsbyen så, var at han ble borte og det kom en flaggermus istedenfor. De trodde sikkert da at han forvandlet seg til en flaggermus.
Kanskje landsbyborgerne hadde kastet et kors som var laget av sølv på hodet hans, og siden han var skikkelig følsom den dagen, så kanskje han ropte mer au enn hva han ellers hadde gjort! Kanskje var det noen som hadde hvitløk med seg som de skulle selge på markedet, som han ikke klarte lukta av for han var ekstra følsom mot lukt den dagen. Tada! Vampyren ble til! Det må jo bare være sånn!
Uheldigvis så er man jo ikke de fine vampyrene i «Twilight» som glinser. Nei da, man blir da den vampyren som ser levende død ut!
Og man er virkelig mer som levende død av og til. En gang mens jeg sov, tok noen et bilde av meg – jeg så virkelig død ut. Jeg måtte tenke etter om jeg hadde dødd i løpet av natta, og tok pulsen for sikkerhets skyld. Ja, det er faktisk så ille.
Jeg blir like overrasket hver gang jeg finner puls. Noen ganger kjennes det ikke ut som jeg får nok oksygen ( nei det er ikke angst). Det kjennes ut som at lungene er av stein og at noen sitter oppå brystkassa, så jeg forbereder meg selv på at jeg ikke vet om jeg våkner neste dag. Det er helt utrolig hva en kropp klarer. Det blir som en liten seier hver gang jeg våkner igjen: «JIPPI JEG KLARTE DET DENNE GANGEN OGSÅ!!!!»
Så det forbauser meg ikke om jeg plutselig våkner som vampyr også, bare for å gjøre livet litt mer komplisert!