Smerter.
ME handler ikke bare om at du er «litt slapp « eller som jeg sier –«slapp og slapp, man er jo halvt død»!
Og mens man ligger der og er «litt slapp«, så har man også ofte smerter. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare disse smertene. Alle spør, er de pulserende, er de stikkende. Jeg svarer bare ja, de er alt! Det høres dumt ut at man ikke vet hvordan smerter man har. Er det som mensen-smerter? Da må det i hvert fall være smertene av å føde en 30 kilos kalv…
Noen ganger kjennes det ut som jeg har en hai i blodet. En hai kan plutselig bråsnu og det er det av og til kjennes ut som. Da jeg begynte å bli syk kjentes det ut som jeg ble stukket med en nål rundt omkring i kroppen. Så ble det som en strikkepinner, og nå er det e strikkepinner på langs.
Før jeg ble medisinert så kjentes det ut som hver celle i kroppen hadde vondt. Vi har 37 billioner celler. Det er 37 billioner vondt og det er vondt! Jeg hadde/har vondt over alt. Jeg sa en gang at jeg hadde så vondt i magen, da ble det spurt om jeg ikke hadde vondt i hodet for 1 min siden. Jo, men nå har jeg så jeg vondt i magen (prøv å følge med). Det kjennes nesten ut som at cellene brenner.
Før jeg ble medisinert hadde jeg så vondt at jeg hadde lyst til å skalle hodet i en vegg for å få andre smerter. Jeg hadde så ekstreme smerter i en fot at jeg lurte på om det hadde vært like vondt å kappe av foten uten narkose. Jeg spurte en lege om vi ikke kunne kappe den av, men man kan visst ikke gjøre det uten videre. Så kom jeg på at fantomsmerter kanskje ikke nødvendigvis var bedre… Jeg satt og tenkte ut hvordan jeg kunne få andre smerter. Det handler ikke om å bli smertefri, men å få en annen sterkere smerte en annen plass. Jeg hadde en samtale med en annen lege en gang: «Jeg har så vondt at jeg spurte en lege om å kappe av foten..»
Lege: » HVA?! «
Meg:» Men legen ville ikke, så jeg tenkte å gjøre det selv».
Lege:» HVAAAAAA?! Som oftest så er det ikke å anbefale å kappe av lemmer for… Det er jo kjekt med 2 føtter, og fantomsmerter er ikke nødvendigvis bedre..»
Meg: »Nei, det var det jeg også tenkte, så jeg tenkte at jeg skulle skjære meg. Men tilslutt så tenkte jeg at det var veldig dumt om jeg skjerte av ei sene eller nerve. Så jeg tenkte at jeg kunne prøve å stikke meg med en gaffel….
Lege: »HVA?!?!” Jeg tenkte jeg skulle si til den legen at slutt og reagere til jeg er ferdig å snakke!
Meg:» Men jeg gjorde det ikke! Om folk ikke trodde jeg var gal fra før, så kom ikke det til å hjelpe med selvskading …»
Så…
Jeg begynte med selvskading «light”. Jeg stikker som oftest noe under neglene, for å få en annen smerte. Det er ikke så vondt der og da, men om hovedsmertene gir seg litt. Så kjenner jeg smertene under neglene. Ei natt fikk jeg ikke sove, for det kjentes ut som at neglene skulle sprette av..
Til sammenligning… En gang krasjet jeg med skuter – fikk beskjed om at jeg hadde nok brista noen ribbein. De visste ikke om jeg hadde et knekt fotblad, men var det ikke over på en uke måtte jeg komme tilbake for da hadde jeg knekt det.. Mens jeg hadde sterke smerter i både ribbeina og fotbladet, så var jeg på jobb.
Fotbladet lagde rare lyder, og noen ganger kjentes det ut som noe var feil, så jeg trampet så hardt jeg kunne for å få ting på plass. VEEEELDIG vondt der og da, men det ble bedre etterpå. Jeg dro til legen og forklarte hva som hadde skjedd, men den legen nektet å sende meg videre.
Så jeg gikk rundt på jobb, med et fotblad som avslørte hvor jeg var og hvor fort jeg gikk… Etter 3 måneder gikk jeg til legen igjen og skulle si hva som skjedde med fotbladet og at jeg ville sendes videre, som « beinlegen” hadde sagt.
Jeg hadde fått time hos en ny turnuskanditat. Fant tilslutt ut at det var den samme legen som jeg kom til på sykehuset (verden er ikke stor) med andre ord «DET VAR BEINLEGEN”! Han ble forskrekket over at jeg hadde trødd rundt på jobb med et knekt forblad og brista ribbein. Jeg har aldri sett noen blitt så grønn før! Hvorfor fikk jeg ikke sykmelding? Den turnuskandidaten som var før beinlegen som nektet å sende meg til beinlegen, nektet også å sykemelde meg. Jeg prøvde å forklare at jeg bare var vikar, så jeg trengte sykmelding… Jeg brukte noen egenmeldingsdager, men tilslutt måtte jeg på jobb.
Tilslutt skreiv sjefen et notat om at jeg hadde vondt på jobb, så jeg fikk 10 dagers sykmelding…
Men det gikk bra! Jeg klarte det – det var vondt, men det var levelig. Når jeg skjærte meg opp på foten når jeg skulle OPP i et tre.. (se apekatten linda) så fungerte bare bedøvelsen på det andre stinget, ikke de andre… Jeg kjente at han stakk nålen gjennom huden og at tråden dro fram og tilbake (helt utrolig hvor mye tråden drar hit og dit). Jeg ville ikke ha en sprøyte til, for han stakk den langt inni leggen min og det så så ekkelt ut.
Det var helt rart at jeg skulle bli hemmet av smerter. Jeg hadde hatt smerter mange ganger, men ikke som det er nå. På de verste takene så ligger jeg bare og ruller. En gang var det noen som spurte om jeg hadde så vondt? «Nei da jeg bare later som eller så leker jeg krokodille…» (krokodiller ruller rundt for å dele opp byttet sitt).
Samme gangen ble det ropt ut “trusa di vises gjennom tightsen«.
»Det driter jeg i! Vil du ikke se trusa mi, så snu deg!» brølte jeg tilbake.
Klær kan gjøre så utrolig vondt! Jeg går som oftest i løse klær, for det kan/må ikke stramme. Jeg pynter meg omtrent 3 gang i året. Jul, 17. mai og nyttårsaften. En gang fikk jeg støttestrømper for å se om det kunne hjelpe… Det endte med at jeg lå på badet og ropte ut til personer rundt: »Ta den av! Jeg får den ikke av!» (Støttestrømper er ikke de letteste å ta på eller av…) Personene ropte tilbake: «Men jeg får den ikke av!»
Meg:» Hent en saks eller kniv!»
P:»Men det er så trangt. Enn om jeg klipper eller skjærer deg!»
Meg:» Drit i det, få den av!» De fikk den til slutt av uten saks eller kniv, men det var helt jævlig vondt. Men ikke spør hvordan vondt! Jeg vet ikke! Aktiviteter gjør vondt, kulde gjør vondt, dyna kan gjøre vondt. Det er som å balansere på et hårstrå over er et minefelt. Det er kjempe vanskelig å styre unna smertene.
En gang var det ei venninne som klasket meg på rompa. Det var så vondt! Jeg måtte nesten legge meg i fosterstilling. Det var så vondt at jeg ble kvalm. Folk blir jo redd, for de tror jo jeg har blitt akutt beinskjør og at de har knekt hele meg.
Dette er en sykdom som virkelig har alle ubehag. Ikke nok med at du er halvt død, men du skal ha vondt også. Men kanskje det skal være sånn, for at vi skal forstå at vi er enda i live…
En ting er sikkert: Smertene jeg har hatt før, er ingenting mot det ME-smerter er!