(16)Depresjonsfelle

Depresjonsfelle

Helt siden jeg var liten har jeg laget forskjellige feller for å fange ting. Når jeg var liten kom det en mus inn i huset, så jeg satte meg ned og lagde en musefelle. Jeg hadde en pappeske (ja, for musa kan ikke gnage seg ut av papp) med et lite hull, med masse teip rundt hullet (ja, det holder garantert en mus fast i en pappeske) – med en ost inni eska, så klart.

Jeg var så spent på om min nye oppfinnelse kom til å fungere! Neste dag var osten borte, men det var jaggu musa også! Jeg fikk aldri tak i den musa, men med bedre feller klarte jeg å fange mange levende mus ute! Dette kunne vært en skikkelig skrekkhistorie for min mor, men jeg var snill, så jeg tok de ikke inn huset. Jeg og pappa brukte å fange mus, studere de (fra trygg avstand) og så slippe de løs.

Min første felle (som jeg husker) var en julenissefelle. (Jeg vet ikke om den ideen kom før eller etter jeg fant julenissens sko på loftet i vårt hus!). Men jeg ville fange denne nissen som brøt seg inn i alles hjem og bestemte hvem som skulle få, og hva du skulle få i julegave! For det første ville jeg finne ut hvordan han egentlig så ut, og så ville jeg finne ut hvorfor han ga meg sokker til jul! Jeg trengte da ikke få ullsokker til jul, for det kjøpte jo mamma eller pappa…og mamma kan strikke også…

Det er sikkert interessen for feller, som gjorde at jeg når jeg ble syk lagde depresjonfelle. Noen trodde sikkert jeg hadde blitt tullete for hvordan fanger man en depresjon? Nei, det er ikke som Ole Brum når de skal fange « tebake” – det handler om at du blir tidlig obs på at det er en forandring. For selv om jeg sa jeg ikke var deprimert, så betydde det ikke at jeg ikke kunne bli det!

Jeg har bestandig vært glad i å jobbe, men når jeg ikke lenger kunne jobbe, så måtte jeg finne en erstatning, som da ble arbeidsplan. (Jeg gjør litt husarbeid hver dag, se Arbeidsplan.) Om du holder på å bli deprimert, kan du miste interessen for det som før var viktig for deg.

Er jeg nedstemt, tar jeg bestandig tiden på hvor lenge jeg er nedstemt, som oftest er det en dag. Med andre ord, jeg har en dårlig dag, som alle har, men som du ikke får lov å ha av F.A.N (forskjellige aktører rundt I Norge, se presentasjon). Siden du er syk, så skal du være positiv, blid og fornøyd 24/7 (ironisk).

For at det skal være en depresjon, skal du være nedstemt (ikke alle blir nedstemt) vanligvis minst i 2 uker. Når jeg har dårlige dager, ramser jeg bestandig opp ting jeg er glad for. For det kan hende at du finner mindre og mindre ting du er glad for, om det er en depresjon. Jeg kan ha EN dårlig dag der jeg er nedstemt – det er lov!

Jeg trodde jeg hadde lagd en super felle, helt til jeg tok en mental test, ble ringt av F.A.N som var i full panikk fordi jeg var deprimert… Vi hadde møte med en annen aktør (heretter kalt den gode aktøren), som var så snill, og tok vare på folk.

Sånn gikk samtalen : F.A.N: «Men hun er DEPRIMERT! «

Jeg satt der og var så flau, ikke for at jeg hadde en depresjon. Det er aldri flaut å ha en depresjon, men 1. for at min felle ikke fungerte og 2. for at jeg som har jobbet med psykiatri, ikke kunne se at jeg selv var deprimert.

Så sa den snille aktøren: «Hun er like under normalskalaen, det er nesten sånn at det burde være såpass! «

Jeg tenkte: «Hva?! Like under normalskalaen? Å du er dum, å herregud er det mulig å være dum?»

Hvorfor tenkte jeg det? Når jeg tok den testen, hadde kroppen min blitt svakere og svakere. Det eneste legene hadde funnet ut, var at det var «noe», men de visste ikke hva. (Gjett hva, det visste jeg også). Jeg måtte slutte i jobben, som var et stort tap. Jeg visste ikke om jeg kunne planlegge framtida. Det var så mye tull med F.A.N. – jeg fikk utbetaling av og til. I nesten 10 måneder hadde jeg levd på sparepenger, jeg hadde en måned igjen på sparekonto til jeg gikk « konkurs”. Jeg var nesten nettopp ferdigbehandlet for PTSD. Jeg hadde mistet venner, men kunne ikke forklare de som var igjen i livet mitt, hvorfor jeg var så rar og ikke hadde en kropp som fungerte. De trodde ikke at jeg kunne miste min hyperaktive energi, så de som var igjen nektet å innse at jeg var syk (deriblant meg selv, men jeg hadde begynt å innse det da). Det hadde faktisk vært et stort problem om den testen viste at jeg skåret høyt på normalen. Hvorfor? Da hadde den vist at jeg ikke var realitetsorientert eller at jeg benektet problemene som var.

Det er ikke reaksjonene som nødvendigvis er problemet, men om reaksjonene uteblir. Da innser du ikke at du er syk eller du vil ikke se det. Testen viste at jeg hadde en reaksjon på at livet mitt var snudd på hodet, det betydde at jeg forsto alvoret, og at jeg hadde begynt på reaksjonsfasene. Det var første gangen jeg tenkte at F.A.N virkelig ikke visste hva de holdt på med. Men jeg gikk ut av møtet med et stort smil, for min (hjemmelagde) depresjonfelle virket, antageligvis…(Senere viste det seg at den gjorde det)